Datter Kristin var guide mens vi vandret Berlins gater. For mange kunne det virke som vi gikk litt på måffo. Og om sant skulle sies, så gjorde vi kanskje det. Rett foran oss raget en merkelig skulptur. Det var en ujevn søyle som strakk seg mot himmelen. Skjev og skakk sto den der og måtte bli lagt merke til. «Stygg», sa vi. «Tar opp verdifull plass på fortauet og gir oss vondt i øynene.»
Vi måtte nesten le av galskapen. Noen hadde kanskje brukt penger på dette. Selv turet jeg framover, på vei mot neste intime kafé.
«Men, mamma, det er jo et ansikt», utbrøt Kristin. Da jeg stoppet så jeg at, ja, min santen, hele statuen var jo et ansikt. Det var umulig å oppdage om man ikke stoppet opp og tok seg tid til å se. Ansiktet var skjult for de aller fleste, for de var som meg: Travelt opptatt med å skynde seg mot noe annet. Overbevist om at de allerede visste at her var det ikke noe annet enn en meningsløs skulptur.
«Moralen er», sa Kristin, 15 år, «at man skal aldri dømme en statue etter utseendet.»
Det er ikke krevende å rase gjennom livet på jakt mot det man tror målet er. Man trenger bare å løpe med fokuset festet et sted langt der framme. På den måten blir alt annet uvesentlig og ansiktsløst. På den måten kan man til og med tillate seg å se omrisset av dem eller det som er rundt seg, uten å bry seg mye om hva eller hvem de er. Man skal ikke la seg distrahere av uvesentligheter når man har et hårete mål leser og hører vi stadig vekk, av livsstilsguruer, filosofer, markedseksperter og av næringslivshelter som har tjent sine millioner. Til og med Bibelen snakker om å ha mål, og la dette være ens fokus. Uten visjon forgår folket, står det i Ordspråkene.
Det må jo være riktig. Man må ha et fokus. Utfordringen er ofte at vi ikke har vært kritiske til målet. Hva er målet med målet, bør vi spørre. Blir vi kyniske i vår søken fordi vår søken egentlig bare handler om å kunne kjenne seg mer fornøyd over eget speilbilde? Man skal jo være fornøyd med seg selv, og det anbefales å forbedre seg, både utenpå og inni.
Problemet, slik jeg ser det, er når målet begrenses til å bli likt og sett, og at man definerer suksess med antall mennesker som ser og liker.
Problemet er når målet bare handler om meg selv og ikke om hvordan man kan bruke seg selv i en større sammenheng. I en tidsalder der individet opphøyes som gud, og vi har blitt redusert til vesener som bruker store deler av livet vårt på å jage etter noe vi ikke vet hva er, ser vi andre som distraksjoner om vi ikke har direkte nytte av dem. Få av oss er villige til å ta tid og utvikle tålmodighet for å finne fram til de egentlige verdiene. De verdiene som gjør oss bedre rustet til å takle livet, og som gjør oss til lagspillere, ikke bare individuelle utøvere.
Kan hende vi bør ta oss tid til ikke bare å spørre hva det er vi løper etter, men hvorfor. Kan hende ligger svaret på dette omfattende, og litt skremmende, spørsmålet i noen av de ansiktsløse menneskene vi har for vane å løpe fra. En meningsløs statue i Berlin minnet meg på noe veldig viktig. Eller kanskje var det min egen datter som minnet meg på det. Hun tok seg tid til å stoppe og se.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av hjelpeorganisasjonen Partners Norge