Datter Elise var bare fem da hun startet et julegaveprosjekt der målet var å gi flyktningbarn en leke i julegave. Hundrevis av barn fikk leker fordi Elise syntes det var urettferdig at de hadde så lite når hun hadde så mye. En liten gutt ved en barneskole i Trondheim fortalte foreldre og gjester at han ikke ville ha gaver til fødselsdagen sin, men at de heller skulle gi penger til Partners. På Frosta solgte en gutt skjorta si for å samle inn penger til rohingyabarn. Jeg kunne ha fortsatt listen i det uendelige. Jeg har møtt mange barn som har vært mer enn villige til å gi sjenerøst av det de selv eier slik at andre barn kan få det bedre. Faktisk har jeg noen ganger tenkt at barn i utgangspunktet er både rause og sjenerøse. Da ser jeg selvfølgelig bort fra all verdens treåringer som daglig bekrefter teorien om medfødt syndig natur. I alle fall gjorde mine treåringer det.
Men barn lærer raskt og oppfatter lett hva våre verdier er. Vi som skal være forbilder og mentorer gjør en fin jobb ved å vise dem at selv om vi i prinsippet er for sjenerøsitet, kan man alltid finne gode unnskyldninger for å unnlate å dele. Litt om litt begynner barn også å tenke at de fortjener overflod. Det tar ikke lang tid før frykten for å få for lite overvinner lysten til å dele.
Jeg tenkte på dette da jeg begynte å skrive historien om Max og kornet. Historien er så enkel at den kan virke banal. En liten gutt oppdaget at mange barn sultet og ikke kunne gå verken i barnehage eller på skole. Han ville finne en løsning og startet med å spørre seg selv: Hva kan jeg gi? Da det gikk opp for ham at hans lille bidrag ikke ville bli nok, måtte han be om hjelp. Hva var vel da mer naturlig enn å spørre sjefen i hele landet, statsministeren? Statsministeren svarte som mange voksne ville ha svart: Nei, vi kan ikke gi, for da blir det ikke nok for oss. Max fant en lur løsning. Ikke bare fikk han ordnet med mat til de sultne. Han fant også en bærekraftig løsning på sultproblemet.
Korn til alle, tenkte Max, og det kan høres ut som et politisk slagord. Men det var ikke politikk som motiverte ham. I stedet var det en barnlig løsningsorientering som jeg tror mange barn har. De ser et problem og spør seg så hvilke ressurser de har til rådighet som kan være med og løse problemet.
Vi kan lære av barna våre. Vi behøver ikke alltid komplisere alt. For det første er det ikke nødvendig, og for det andre er det en dårlig skjult unnskyldning. Om noen har det vondt kan vi gjøre noe for å lindre smerten. Et barn ville kanskje foreslått et plaster eller en klem. Om noen sulter kan vi dele maten vår. Et barn ville sikkert ha delt en brødskive med leverpostei.
Visst er jeg klar over handelsavtalene våre, om budsjettforlik og skattelettelser lovet til de som har mye. Dette er hensyn en statsminister må ta. Likeledes må vi som voksne, fornuftige mennesker huske på at strømregninger skal betales og at bilreparasjoner aldri er billige. Men dette behøver ikke forhindre oss fra å starte med det ene kornet, slik Max gjorde. Et korn er noe vi alle kan gi. Om litt vil man se at det ene kornet blir til flere, og plutselig har man matet en hel landsby.
Så kan man også tilføye at kornet, i sin naturlige form, har i seg det meste et menneske trenger av næringsstoffer. Ubehandlet og levende kan kornet ikke bare mette, men også forhindre og lege sykdommer. Mindre nyttig blir det når vi mennesker begynner med våre foredlingsprosesser. Vi tar bort det rene og legger til det vi mener vil forbedre, litt gluten her og noen kjemikalier der. Resultatet blir korn som kanskje ser fint ut, og som gjør bolledeigen luftig. Men nyttig og sunt kan man vel ikke kalle siktet hvetemel. Kanskje var det ikke tilfeldig at barnet Max valgte ubehandlet korn som sin løsning for sultproblemet. Han visste vel at korn og barn har mye til felles. Enkelheten.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge