Jeg har et minne som har brent seg fast, selv om det er mange år siden nå. Jeg møtte en kvinne som lå ved heisen på Oslo S. Hun så helt forkommen ut, og var tydelig ruset. Hun lå der blant alle posene sine og en samling tomflasker. Det var åpenbart at hun hadde levd et hardt liv med store prøvelser. Det så ut som hun lette etter noe, hun dro ut klær og eiendeler fra posene sine, og virket veldig fortvilet. Jeg spurte: «Leter du etter noe, trenger du hjelp?». I all min naivitet forventet jeg at kvinnen ville si «ja» med et takknemlig blikk. Det skjedde ikke. I stedet kjeftet hun meg huden full. «Ha deg vekk», sa hun til meg, og fortalte at hun var møkk lei på alle som prøvde å bre de klamme hendene sine rundt henne.
Denne opplevelsen har fulgt meg siden. Jeg nærmet meg kvinnen på Oslo S som en «hjelper». Det jeg ikke forsto den gang var at min holdning ikke gjorde kvinnen godt, snarere tvert imot. Den definerte henne som «en hjelpetrengende» - en rolle som ofte kan oppleves vanskelig og skambelagt. Hvis folk ikke opplever at det er bruk for dem, blir det ofte brukere av dem. Blir vi i stedet sett og anerkjent som likeverdige, er det også langt enklere å ta imot hjelp når vi trenger det. For vi trenger alle hjelp iblant. Men vi trenger også å få lov til å delta, få lov til å bidra. Det er klare sammenhenger mellom folk sine levekår og om noen faktisk uttrykker at det er bruk for dem. Som igjen speiles i helse og trivsel. Dette er et sosialt mønster vi må ta på alvor. Helsedirektoratets folkehelsepolitiske rapport for 2017 peker på at økende sosiale helseforskjeller setter velferdssamfunnet vårt i en skruetvinge. Utviklingen er ikke bærekraftig, hverken sosialt eller økonomisk. Noe må skje. Men hva? Og Hvordan?
Med utgangspunkt i fortellingen om kvinnen på Oslo S er det interessant å utforske tanker om hvordan våre holdninger, verdier og tankesett preger måten vi organiserer samfunnet og velferden vår på. Gjennom offentlig sektors historie er det mulig å male konturene av tre bølger som har preget utviklinga av kommunene. Den første bølgen, klassisk byråkrati, handler om at kommunen er en myndighet som bestemmer over fellesskapet. Den andre bølgen, inspirert av markedsøkonomisk tekning, handler om at kommunen er en servicetilbyder, der innbyggere oppfattes som kunder skal tilfredsstilles av kommunen. Selv om den andre bølgen fortsatt står sterkt har en tredje bølge, omtalt som samskaping, nå begynt å skvulpe innover landet. Samfunnet trenger å skape nye modeller som kan svare på velferdsstatens utfordringer. Kan det å hente tilbake verdier fra dugnadssamfunnet med fokus på samskaping, nettverk og relasjoner være en løsning for å skape gode liv for mennesker i kommunene?
Samskaping har gått fra å være et ukjent begrep til å havne på alles lepper. I 2014 fikk man ca. 50 norske treff på Google hvis man søkte på «samskaping». Nå er begrepet etablert som et styringsord i stat og kommuner, enn så langt med et noe uklart innhold. Så hva kan det egentlig bety? Kjernen i samskaping er menneskene er aktive deltakere i skapelsen av verdi, ikke som passive tilskuere. Dette innebærer at offentlige, private og/eller sivile aktører arbeider sammen om offentlig oppgaveløsning gjennom å dele kunnskap og ressurser med hverandre. Med andre ord, se på kommunen som en arena for samarbeid i lys av ordets opprinnelige betydning; «kommune» kommer fra latinske «communis» og betyr fellesskap. Samskaping utfordrer etablerte samfunnsstrukturer i og med at det forutsetter et likeverdig samarbeid mellom offentlige aktører, innbyggere og organisasjoner. Men måten vi tenker om og praktiserer samskaping på har betydning for om vi greier å fremme kommunen som fellesskap, eller om vi bare fremmer noen få stemmer.
Å forstå samfunnet gjennom å tenke «oss og dem» kontra «vi i lag» er vesentlig forskjellige utgangspunkt for å finne gode løsninger på komplekse samfunnsproblem som jo folkehelseutfordringer er. Likeverd er ikke bare et mål i seg selv, men også et utgangspunkt for å lykkes. Gode ting kan skje hvis ulike stemmer, med ulike posisjoner, slipper til i diskusjonen og anerkjennes som en del av løsningen. Dersom kommunen ser på innbyggerne som en mottaker, og ikke som en likeverdig og betydningsfull del av løsningen, risikerer vi at innbyggerne stadig blir mer og mer avhengig av «eksperter» og tjenester for å mestre livet. Vi løper dermed en høy risiko for at de sosiale sikkerhetsnettene våre kollapser hvis innbyggere defineres som «kunder» i den offentlige velferden. I slike «kundekøer» har mennesker som den damen jeg møtte på Oslo S en tendens til å havne bakerst i køen, låst inne i samfunnets utenforskap. Det både etisk problematisk, og det er hverken sosialt eller økonomisk bærekraftig fordi vi ikke tar i bruk samfunnets samlede ressurser på kloke måter – det er derfor på tide at vi praktiserer relasjonell ansvarlighet gjennom samskaping.
Eksempler på samskaping handler om å skape vinn-vinn-situasjoner i praksis. Det kan være når barselgrupper drar på besøk på sykehjemmet. Barnehager og foreldre som jobber sammen med velforeninger og nabolag om å bygge gapahuk for alle i nærmiljøet. Frivillighet, kommune og næringsliv som samarbeider om å bygge trimtrapper. Skolen og foreldre jobber i nettverk med fritidsorganisasjoner og næringsliv om å skape trygge, inkluderende og mobbefrie oppvekstmiljø, der alle samarbeider om å få alle med. Sosialt utsatte boligområder går sammen som nabolag med kommune, næringsliv og andre gode krefter om å gi området et løft. Politikere som snakker med (og ikke til) innbyggere i øyenhøyde og utforsker kunnskap, muligheter og løsninger sammen. Når alle leter etter ressurser som finnes i folk og samfunn, og inviterer hverandre inn. Eksemplene er mange, og mulighetene er kanskje uendelige….?
Demokrati er det som skjer når folket er hørt og sett, sa den franske filosofen Jacques Rancière. Jeg vil legge til: Et demokratisk samfunn kan først realiseres når folket (alle!) blir hørt, sett, og aktivt invitert inn som en likeverdig del av løsningen. Der relasjoner og muligheter settes i fokus, og der hver og en av oss teller like mye som deltakere i fellesskapet, uavhengig av makt og sosial posisjon. Det vil kreve endring i holdningssett både blant politikere, administrasjon, tjenesteapparat, administrasjon, frivillighet, næringsliv, akademia, andre offentlige instanser og innbyggere for øvrig. Folk og institusjoner med makt må ha mot til å dele og gi fra seg makt, for samskaping må grunnleggende sett fellesskapes i likeverdige relasjoner. Samskaping som stenger grupper i samfunnet utenfor er risikosport, fordi «oss mot dem» gir grobunn for uro, kriminalitet, økende forskjeller og dårligere folkehelse. «Oss mot dem» og en kategorisk inndeling av «hjelpere» og «hjelpetrengende» er derfor dårlig løsning for alle. Samskaping er en krevende øvelse, men jeg har trua, fordi «vi i lag» er langt sterkere enn «oss mot dem». Det trengs en hel landsby. Sammen får vi det til.
Dina von Heimburg
Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune