Det enkleste er å skylde på andre. På den måten fraskriver vi oss ansvar, og det er litt enklere å se seg selv i speilet. Mange lever hele livet på den måten. De er offer og det meste er alle de andres feil. Så er livet over og de kan se seg tilbake, utilfredsstilt og bitter.
For en stund siden delte min gode venn diktet Amor Fati av André Bjerke med meg, og jeg har tenkt på det siden den gangen. Nå har jeg sågar pugget alle versene og på den måten gjort dem til mine tanker og ord.
Elsk din skjebne, sier André Bjerke og så beskriver han vakkert at vi selv velger vår vei i krattet. Når vi en dag ser tilbake på livet, skal vi frimodig kunne si: Intet vil jeg annerledes. Intet ønsker jeg forandret.
Man kan til tider undre seg over livets urettferdighet. Det kan være de banale forskjellene vi må leve med, slik som at bestevennen har tykt krøllet hår, mens mitt er tynt og pistrete, til de store hendelsene som forandrer ens liv, slik som at noen får kreft mens andre har god helse fra krybbe til grav. Hvorfor vinner noen i lotto, mens jeg, som virkelig kunne trenge noen ekstra slanter, aldri vinner så mye som en femtilapp?
Prøve kan vi, men ingen av oss blir immun mot livets krumspring. Vi lever i en verden der det til tider kan virke som om ondskap, egoisme, arroganse og en umettelig hunger etter makt styrer de fleste valg. Når kroppens atomer og celler i tillegg oppfører seg stikk i strid mot det som er forventet, eller som vi ønsker, har vi noen valg vi må ta.
Vi må velge hvordan vi takler motgangen, og hvordan vil lar livet forme oss. Også smerten er din tjener, sier André Bjerke videre. Den gjenforener deg med det som er nødvendig. Dine nederlag er rike gaver, tillater han seg sannelig å skrive også.
Det er vel verken smerte eller nederlag vi huger etter når vi prøver å leve. Få av oss oppsøker skuffelser og svik. Og når motgangen slår oss ned som en hammer slår en spiker, undrer vi ofte hvorfor noe så urettferdig og vondt kunne hende med akkurat meg. Som er så god.
De fineste menneskene jeg har møtt er de som har levd med motgangen, med smerten, sviket og urettferdigheten og som har valgt å la dette gjøre dem sterke, men sårbare, overbærende, men bestemte, sjenerøse, men rettferdige, imøtekommende, men robuste. Det er menneskene som ikke skylder på andre, selv om de egentlig har grunn til det. Det er mennesker som innser at det man ikke kan forandre på, må man lære seg å akseptere og leve med på en verdig måte. I tillegg finner de også at under alle omstendigheter tar man valg som bygger ens karakter. Man tilgir den som har gjort urett og ber om tilgivelse når man innser at man selv har handlet feil. Man ser etter de åpne dørene i stedet for de stengte. Man retter ikke fokuset på seg selv og sin smerte, men ser heller etter andre som trenger støtte og oppmuntring.
Mens jeg skriver dette tilbringer jeg dager sammen med rohingyaflyktninger fra Myanmar. Jeg har vært sammen med dem i de kummerlige skurene deres der jeg har hørt historier som får meg til å gråte. Jeg har hørt om vold, tortur, flukt, sult og uhelbredelig sykdom. Jeg har holdt babyer tett inntil meg og kjent dem puste mot meg. Jeg har drukket te fra skitne kopper og holdt gråtende mødre i hendene. Elsk din skjebne, undrer jeg. Hvordan kan de elske livet som de har fått? Hvordan kan de velge tilgivelse og raushet? Mange takler det ikke. Og de forfaller. Ikke av sult, men i bitterhet. Andre velger å se framover og de lar seg ikke kneble verken av forfølgelse, smerte eller sult. De smiler vennlig og ler av små komiske hendelser. De står opp hver dag, pynter seg og ser etter muligheter for seg og sine. Disse menneskene overlever. De blir. De vokser. De går med verdighet og de flytter steiner som en gang blir til en vei som kan lede dem til frihet. Kanskje ikke politisk frihet, men frihet i hjertet.
Samtidig følger jeg med i samfunnsdebatten i Norge og tenker at våre politikere og ledere har en lang vei å gå. Jeg frykter at våre barn vokser opp i et land der det å be om unnskyldning når man har såret noen er sett på som et nederlag heller enn en styrke. Jeg skremmes av ledende politikere som mener å tro at lykke og sikkerhet i landet oppnår vi ved å vise forakt. Jeg blir fortvilet når jeg ser at heller enn å oppfordres til å ta ansvar for egne holdninger oppmuntres vi til å legge skylden på andre for våre nederlag og vanskeligheter. Kan hende hadde det vært på sin plass om vi alle tok oss tid til å grunne på André Bjerkes ord.
Oddny Gumaer
Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge