Spaltisten

Reisen ned Overfloden

Jeg kan ikke kaste ting som er for gode til å kastes.
Spaltister

Jeg sitter her midt i en haug som ikke kan beskrives som noe annet enn skrot og unødvendig rammel. Jeg er på flyttefot, huset skal tømmes. Og jeg tenker: Hvordan er det mulig at jeg, som anser meg selv som nøktern og lite opptatt av status, har greid å bidra til dette uoverkommelige kaoset av unyttige ting?

Jeg husker godt da jeg gikk fra å være en genetisk kaster til å bli en samler – det er faktisk mitt første minne fra barndommen. Det var den spennende våren da jeg nettopp hadde fylt to år og jeg oppdaget at «det e mytji som kjæm fram når snø’n forsvinn». Snøsmeltingen den våren var som en spennende reise i et ukjent land! Etter hvert som snøen forsvant dukket det stadig opp nye og interessante saker og ting. På plena utenfor soveromsvinduet mitt åpenbarte det seg en enestående skatt i form av en fargeblyant med avgnagd spiss og en klump med blass blå modelleire. Og jeg tenkte at dette må jeg ta vare på, dette skal være mitt! Jeg har senere funnet ut at det faktisk var mitt. Jeg hadde kastet det ut av vinduet mitt en gang i løpet av vinteren slik småtasser gjerne gjør. Men det var før egen selvbevissthet og ego var tilstrekkelig utviklet.

Per Anders Folladal er på flyttefot. Nå skal det ryddes, ordnes, kastet og flyttes. Det er ikke like enkelt, viser det seg. Foto: Privat 

En samler - jeg blir deprimert når jeg tenker på det. Rett og slett en femi egenskap som på ingen måte kler mitt hardt opparbeidede immitsj. Kvinner er samlere og menn er jegere, slik har det vært siden steinalderen. Men jeg er langt fra den verste i husstanden når det gjelder å hamstre på ubegripeligheter. Det fremstår som mager trøst akkurat nå. Noe må gjøres, og jeg bestemmer meg for å gå systematisk til verks, rom for rom skal angripes og tømmes! Jeg starter i kjelleren og graver meg innover, meter for meter. Men hva i alle dager er dette? Det demrer, det er en ergometersykkel. Den hadde opprinnelig en sentral plassering i huset. Men litt etter litt ble den transformert fra sin opprinnelige funksjon som kaloriforbrenner til en variant av et uformslig klesstativ. Før den møtte sin skjebne med langsom død i kjelleren. Nå skal den endelig finne sitt siste hvilested. Kast.

Jeg gir opp kjelleren og beveger meg til loftet. Innerst inne i klesskapet finner jeg en støvete vadmelsdress. Gode minner fra den store vennefesten på Nesset da det var Vømmøl som var tema. No sjer Vømmødalsblomma sin siste vår. Behold. I et hjørne av skapet finner jeg en pappkasse med nedstøvede tekstiler. Jeg fisker opp ei hvit t-skjorte, kjøpt i Strømstad i 1978, hvor fronten er prydet med «Sex Instructor – First Lesson Free». Selvinnsikten var ikke noe bedre før. Ikke selvhøytideligheten heller, heldigvis. Så finner jeg en caps og kjenner straks igjen den umiskjennelige grønne logoen til min gamle arbeidsgiver. På bremmen står det skrevet «Future on Paper». Den har vel ikke helt tålt tidens tann. Kast.

I skuffa i kommoden fra IKEA finner jeg hefter med titler som «Gode kaker til jul», «Magiske pastaretter» og «Ingrid Espelids favoritt-retter». Kast, kan ikke huske å ha fått servert noe av dette. Nederst ligger det et diplom fra foreldregruppa til Gutter-10 fotball hvor det står «Årets trener 1999». #flestmuliglengstmulig? Behold som kuriositet.

Inneklemt i skuffa finner jeg to skinnslips, ett turkis og ett lilla. Jeg kjenner hockeysveisen gro. Kast, 80-tallet er oppskrytt så vidt jeg erindrer. Jeg kaster skuffa også, jeg har gått inn i kastemodus, bevegelsene blir mekaniserte og jeg blir glassaktig og fjern i blikket. Jeg tenker på bestemor.

Eller, hun var egentlig oldemor, men jeg adopterte navnet som mamma brukte. Bestemor bodde på et tolv kvadrats rom på aldersheimen. Det føltes som om hun hadde rikelig med plass. I skapet i hjørnet stod det en liten brun koffert der hun oppbevarte det hun hadde samlet av gods og eiendeler gjennom et snart hundreårig liv. Bestemor var nøysom. Og nysgjerrig! Hun fikk 3-4 julegaver til hver jul. Alle visste at når hun var alene, så ble pakkene gjennomklemt, gjennomlyst og undersøkt etter alle kunstens regler. Og når julaften kom måtte vi bare smile når bestemor agerte overraska. Men det som fasinerte meg mest var den forsiktige oppakkingen, etterfulgt av en prosess der julepapiret ble sirlig brettet sammen og lagt i en tom Kong Haakon konfekteske. Papiret skulle gjenbrukes neste jul. Bestemor hadde vokst opp i en tid der det ikke bare var å forbruke og kaste.

Jeg vender omsider tilbake til virkeligheten der jeg fortsatt sitter midt i haugen av rammel og skrot. Hvorfor ikke skaffe seg mindre og kvitte seg med det man ikke lenger har bruk for etter hvert? Tenker jeg i nyervervet visdom. Så går det opp for meg at jeg er som bestemor, jeg kan ikke kaste ting som er for gode til å kastes. Det slår meg at det kan være en viss forskjell på å samle med utgangspunkt i nøysomhet og nød enn med utgangspunkt i et liv i overflod. Og at en liten brun koffert er mer definert og avgrenset enn 200 kvadrat ukontrollert bo-areal.

Tilbake til oppgaven - med freidig mot gyver jeg løs på et nytt rom, her skal det ryddes! På gjesterommet der det ikke er plass til gjester havner jeg på nytt i et sjikt av umiskjennelig 80-tall. En sammenrullet plakat av Rocky fanger min oppmerksomhet og dette er nok til at det hele sporer av – nostalgien velter inn over meg, og jeg kommer til å tenke på skinnslipsene. De er da alt for gode til å kastes? Jeg småløper ut på gårdsplassen, spretter opp i den innleide containeren fra Retura, og romsterer rundt helt til jeg finner begge to. Jeg holder dem opp i lyset og tenker: Dere skal ikke dø, not on my watch! Sånne slips er kjekt å ha, du vet aldri når sånt noe kan komme til nytte. Det turkise slipset henges rundt halsen mens det andre blir et røft pannebånd.

Jeg plystrer «Eye of the Tiger» glad og fornøyd for meg selv, mens jeg gjør en overraskende høyre hook og et utfall med venstre som treffer ergometersykkelen midt i planeten. Die motherfucker! Jeg har svart belte i kasting, tenker jeg, mens jeg gnir de ømme knokene etter første runde i kampen mot det gjenstridige skrotet.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo