Byssan lull. Jeg synger denne fine godnattsangen for barna mine hver kveld. «Den ene var så halt, den andre var så blind. Den tredje sier knapt ingenting». En kveld, for noen år siden, kom min sønn Jacob med en genial innsikt knyttet til denne strofen. «Men mamma, hvis den ene er halt, den andre er blind, og den tredje sier knapt ingenting. Da kan de jo hjelpe hverandre!». Egentlig en logisk slutning – men gjør vi det?
Den offentlig velferden slik vi kjenner den i dag kretser rundt noen logikker som ser til å være tungt rotfestet i måten vi organiserer og utøver tjenester på. Den kan karikert oppsummeres som todelt: 1) Avdekke problemer, helst så tidlig som mulig. 2) Fikse problemet med tiltak, helst ved hjelp av profesjonelle profesjonsutøvere. Vi lever i et samfunn som (heldigvis!) gir oss mange rettigheter, der vi har høye krav til kvalitet i offentlige tjenester. Men når krav, forventninger, eksperter og incentiver løper løpsk i en spiral som truer den sosiale og økonomiske bærekraften i samfunnet, er det behov for å stoppe opp og stille spørsmål ved den dominerende logikken. Når antall hender og hoder ikke lenger strekker til for å behandle, pleie og lindre, trues velferdsstatens eksistens. Hestene bites når velferdskrybba ikke lenger metter oss.
På samfunnsnivå gjøres det i stort monn logiske feilslutninger. Dette kan skje når vi forsøker å håndtere komplekse samfunnsproblemer ved å lete etter individuelle løsninger. Et eksempel på en logisk feilslutning er når vi forsøker å behandle livsstilssykdommer og psykiske lidelser gjennom piller, livsstilsråd og operasjoner. På befolkningsnivå er effekten minimal, mens skammen som påføres folk ved at «du selv er skyld i dine problemer» er stor. For å bruke en metafor: Det har lite for seg å gjenopplive en fisk og be den svømme videre, dersom vannet den svømmer i er forgiftet. Problemene forsterkes av lovnader fra eksperter som forteller at de kan løse opp i livsflokene våre. Fokuset på sosiale forhold og velferdslogikker drukner når ekspertenes motiver for å løse floker iblandes profesjonskamp og egeninteresser. I et samfunn der stadig større deler av våre liv klassifiseres som avvik, skapes et utømmelig marked for tjenester og profesjoner som skal «fikse» oss.
Gjennom en profesjonsorientert «service-tilnærming» har velferdssystemene gradvis øvd opp landets innbyggere i en logikk der vi definerer oss selv bort fra å være en del av løsningen. Vi måler i produksjon, liggedøgn, ventelister og antall tiltak. En slik tjenesteorientert og markedsøkonomisk tilnærming hermetiserer på mange måter forståelsen av velferd som skapt gjennom offentlige ytelser. Samtidig motiverer systemene våre oss til å sette nye merkelapper på folk. For dess flere diagnoser vi kan behandle, dess mer penger strømmer inn i sektorkassa. Dersom denne utviklingen fortsetter kan vi risikere at vi blir stående igjen med to hovedgrupper i samfunnet: 1) pasienter og 2) profesjonelle «hjelpere». Vi står i fare for å gå rett forbi løsninger som ligger i samfunnsforhold, levekår, styringsmodeller, politikk, inkludering og deltakelse.
Den blinde, den halte og den tause kan selvsagt ha behov for eksperter som bidrar til mestring av funksjonsnedsettelsen, både gjennom tjenester og tilrettelegging av omgivelsene. Profesjonene skal jobbe kunnskapsbasert, med gode liv for folk som målsetting. Spørsmålet er imidlertid hvilke kunnskaper de bygger på, hvem som defineres som bidragsytere, og hvilke logikker som gir føringer for den profesjonelle praksisen. For er det slik at velferdsproblemer kun kan løses av P for profesjon, eller er det mulig å tenke at en større del av løsningen ligger i P for populasjon?
Mennesker skaper logikker gjennom språk, og språk skaper virkelighet. Det kan derfor være nyttig å gå tilbake til språket for å definere og redefinere hva vi mener med begrepene våre. Velferd betyr «Å fare vel». Kommune betyr «fellesskap». Velferdskommunen kan dermed forstås som «Å fare vel i fellesskap». Denne forståelsen står på mange måter i kontrast til måten vi tenker om og utøver velferdssystemet vårt i dag. Velferd som et felles prosjekt handler om: 1) å identifisere ressurser, helst så bredt som mulig, og 2) utvikle ressursene i fellesskap, helst ved hjelp av så mange gode krefter som mulig. I dette perspektivet måles ikke offentlig verdi i kroner og produksjon, men heller i befolkningens livskvalitet og i bærekraft. Gode liv kan ikke tilbys som offentlige standardytelser. Fokus rettes derfor mot livsbetingelser på de arenaene der det er viktig for folk «å fare vel»; der vi leker, lærer, bor, arbeider, opplever og pleier fritid – gjennom hele livet, 24 timer i døgnet, i fellesskapene våre.
Hvis vi kan hjelpe hverandre vil dette kunne redusere «trykket» på velferdstjenestene. Av og til er det også en langt bedre løsning. Et eksempel er konseptet «Be my eyes – helping the blind», der synshemmede gjennom en app kan få hjelp fra frivillige til å beskrive det de filmer. Helt genialt, uten at det koster det offentlige en eneste krone. Noen får hjelp, og andre får glede av å bidra gjennom denne formen for uforpliktende mikrofrivillighet. Forskning har vist at det å gi og gjøre noe meningsfylt for andre er helsefremmende i seg selv. Det finnes uante muligheter i slike vinn-vinn-løsninger. Barselgrupper på sykehjem. Idrettslag som trener samtidig som de tar med folk som ikke kan sykle selv ut på sykkeltur. Flyktninger og personer med funksjonshemming som går sammen med offentlige tjenester om å lage en kafé der de skaper liv i et tomt butikklokale. Samtidig skapes arbeidsplasser, de lærer hverandre språk og praktiske ferdigheter, og det skapes tilhørighet og fellesskap. Eksemplene gror sakte men sikkert fram. En stille velferdsrevolusjon er kanskje på gang?
Slik jeg ser det er det på tide at den rådende logikken som domineres av P for Problem, Profesjon og Produksjon erstattes av en ny logikk, med fokus på relasjoner og fellesskap. For når den blinde, den halte, og den tause kan hjelpe hverandre, kan ressurser bundet opp i P for profesjon frigis, samtidig som ressursene i P for populasjon kan øke. Men for at det skal kunne skje, må vi sprenge ut grensene i velferdssystemet vårt. Det krever en sterk vilje og evne, både hos politikere, ledere og fagfolk. Vi må flytte blikket fra service og produksjonsmål til fellesskap og samfunnsmål. Fra mottaker til deltaker. Fra å plassere det offentlige i sentrum av løsninger til å gi plass til alle som vil bidra. Vi må gå over til samskaping. P for Profesjon må skape løsninger sammen med P for Populasjon, der P for Politikk må ramme inn det hele.
Jeg slutter meg til Jacobs kloke konklusjon etter Byssan lull: Det er helt logisk at vi hjelper hverandre.
Dina von Heimburg
Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune