Jeg har flyttet i vinter. 30 års levd liv er gjennomgått, uhorvelig mange ting og minner er veid, funnet for lett, sortert og kastet i Returas gigantiske 30-kubikks store container. Vekta på Mule stoppet til slutt på 2,8 tonn rammel med någgå attåt. Det var en herlig følelse da jeg i et øyeblikks lettsindighet tenkte at nå var jobben gjort. Jeg slengte meg ned i den nye sofaen, fast bestemt på at nå var tiden inne til å unne seg ei flaske øl. Men hvor var øl-jekken? Jeg romsterte rundt i pappeskene som i all hast var blitt stuvet vekk rundt omkring i det nye huset mens den altoppslukende tømmeprosessen i gammel-kåken sto på som verst.

Den nyervervede boligen fra sytti-tallet er heldigvis i god stand, så det har ikke vært behov for noen store oppussingsprosjekter. Bare litt maling her og der. Men her sto jeg altså midt i haugen av pappesker og hadde ikke kontroll over stort sett mer enn det jeg gikk og sto i. Dette kunne jeg leve med i en periode. Det som var verre var at ølet var lunkent - kjøleskapet som fulgte med huset var i ferd med å takke for laget. Dette kom på toppen av at komfyren også måtte erstattes - kokeplatene fungerte slik at enten var de av ellers så var de rødglødende 100% på. Det som tidligere var en mannssjåvinistisk vits om at fruen svidde maten til og med når hun kokte egg, var plutselig blitt en realitet. Det gikk gradvis opp for meg at flyttejobben antakelig bare var litt over halvgjort. Og at jeg måtte på shopping, det verste jeg vet.

«Ska æ ha sykkel går æ på sportsforretning!», skriver Per Anders Folladal som har gjort seg tanker om elektrobutikkenes rabattsystem.

Og elektrobutikker er det verste av det verste. Jeg husker godt en sann historie fra Stjørdal der en kar fra Hegra skulle kjøpe seg kjøleskap. Etter en ørkesløs og langvarig vandring på søk etter noen til å hjelpe seg, ropte han irritert ut i lokalet: «E det nå betjening her, eller ska æ ring på a Inga Tamnes?» (sagnomsust synsk dame fra Røros).

Men nå står jeg altså her hos Nordens nye elektrogigant. Jeg har handlelista klar, strategien er kjapt inn – kjapt ut. Og jeg er heldig, etter mindre enn femten minutter lykkes jeg i å fange en ekspeditør før han rekker å stikke seg unna. Komfyrtopp er det første som står på lista og ekspeditøren viser meg smilende utvalget. «Denne er et røverkjøp. Dette er kampanjepris og du får med en sykkel verdt 1999 kroner på kjøpet.» Sykkel? Det var en merkelig kombinasjon, tenker jeg. Og sykkel skal jeg ikke ha, jeg erindrer med gru den nylig gjennomførte tømmingen av garasje og uthus. «Æ tar komfyrtoppen, men æ ska itj ha nå sykkel nei», sier jeg høflig, men bestemt. «Æ får vel avslag i pris’n når æ takke nei te sykkel te nærmar 2000 krona?» Etter en lengre innøvd utgreiing fra ekspeditørens side, skjønner jeg at det er ikke slik det fungerer. Jeg føler meg litt snytt, det er vel uansett jeg som betaler for sykkelen.

Så er det selve komfyren som står for tur. Også her blir vi kjapt enige. «Denne er også kampanjepriset. Og du får en sykkel med på kjøpet» sier han prøvende. Jeg kjenner irritasjonen komme, men jeg behersker meg noenlunde og sier bare «Nei takk!» med utropstegn. Neste på lista er kjøleskap, og nå går det unna! Jeg peker og han nikker. På kampanjeplakaten står det avbildet en sykkel ved siden av kjøleskapet. «Ska æ ha sykkel går æ på sportsforretning!» sier jeg høyere enn jeg hadde tenkt, mens trykket i topplokket øker.

Siste på lista er tv. Den kjøper jeg mer av forfengelighet enn av behov. I vinter fikk jeg tekstmelding fra kompisen min der han inviterte meg til å se fotballkamp på hans 55-tommers tv, samtidig som han mer enn antydet at min tv var på nivå med det som inngikk i startpakken til nye landsmenn. Jeg har målt opp den ene veggen i tv-stua, den er akkurat 65 tommer. 10-tommer større er nok til å sette kompisen på plass. Igjen går det raskt, og jeg ser etter utgangen for å sikre hurtig retrett. Da sier ekspeditøren med flakkende blikk: «Jeg er forpliktet til å si at det følger med en sykkel til en verdi av 1999 kroner…» Da har jeg fått nok og nærmest brøler «Æ ska itj ha nå sykkel, for svarte!!» Opplevelsen av shopping er i ferd med å bli minst like ille som fryktet. «No har æ betalt for fire sykla som e verdt bortimot 8000 krona, så no ska æ bættere ha avslag!» Ekspeditøren forklarer unnskyldende at alt blir bestemt i Oslo, så det har han dessverre ikke anledning til å gi meg. «Da ska æ vaffal ha gratis heimkjøring» sier jeg – jeg begynner så smått å få litt sympati for den hjelpesløse, men ellers hyggelige mannen. «Jeg skal se hva vi kan gjøre» sier han mens han slår opp og blar seg nedover sjekklista på skjermen. «Du kan få gratis heimkjøring hvis du bytter strømleverandør til Fjordkraft.» Dagen min er ødelagt, jeg takker nei, apatisk og stille. Jeg leter fram bankkortet, klar for å tømme kontoen. «Det er en mulighet til» sier ekspeditøren som har fattet nytt mot. «Hvis du betaler på kredit i stedet for kontant oppgjør, så kan jeg gi deg avslag». En kraftig oppmuntring til hodeløs handling - ord blir fattige. Jeg trykker koden og forlater hurtig åstedet. Jeg føler meg en smule dum og gått ut på dato som ikke skjønner spillet rundt pruting og god handel lenger.

Jeg bestemmer meg for å kjøre innom Jernia på tur heim og kjøpe meg en øl-jekk i børstet stål. I kveld skal jeg drikke øl og reflektere over livet og sånn. Kanskje vil jeg etter hvert forstå den for meg ubegripelige sammenhengen mellom hvitevarer, sykler og strømleverandører mens jeg ser «Luksusfellen» på TV3 på min nye 65-tommer smart-tv. Akkurat nå framstår tv’n som vesentlig smartere enn meg, tenker jeg. Pfsssshhht… Øl-jekken fungerer forskriftsmessig. Jeg siger ned blant pappeskene og tenker omsider på Hanna Kvanmos visdomsord «Jeg prioriterer nøye hva jeg vil ergre meg over». Jeg tar meg en god slurk av flaska, og tenker at livet er ikke så komplisert som det kan fremstå som til tider.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo