Det sies at folk fra Budalen er svært oppfinnsomme hvis de ser muligheten til å spe på inntekten med noen kroner ekstra. For en del år siden vakte det stor bestyrtelse rundt om i det ganske land da det ble avslørt at en familie øverst oppi bygda hadde unnlatt å opplyse staten om at bestefar var avgått ved døden. På denne måten kunne de urettmessig heve alderstrygd i flere år. Ikke nok med det, det påståes at de i tillegg la ut skrotten som åte og at de skaut tre rever på gamlefar. Angivelig etter samtykke fra den avdøde.

Jeg har truffet flere budalinger og jeg har funnet ut at ingen har passet særlig godt inn i den noe endimensjonale beskrivelsen av folk fra Budalen. Det samme gjelder for så vidt også folk fra Åfjorden, slett ikke alle har rødt hår og underbitt. Til og med svensker viser seg å ikke være en ensartet gruppe. Det visste jeg fra før når jeg tenker meg om – farbror Melker framstår ikke som en partysvenske akkurat.

Nylig hørte jeg et foredrag der tema var oppdrett av laks og fiskehelse. Bransjen jobber knallhardt for å redusere dødelighet og fremme vekst og trivsel i merdene. På spørsmål fra salen om hvordan lykkes med dette i praksis svarte den svært oppegående oppdretteren: «Vi har over tid utviklet en holdning der innholdet i merdene stort sett oppfattes og behandles som biomasse av tonnevis med laks. Nå jobber vi målbevisst for å overvåke og følge opp hver enkelt laks - altså fra å tenke biomasse til å tenke individ». Oppdretterens svar fikk meg til å se en del utviklingstrekk i et annet lys.

Vi liker å sette folk i bås – det være seg svensker, romfolk, uføretrygdede, asylsøkere, narkomane, eller velferdssnyltere. Eller budalinger for den saks skyld. Og hvis du ramler utafor den store stimen og blir en del av en statistikk, da er din status som individ virkelig truet. Vi skal på alle måter prise oss lykkelige over at Norge er et samfunn som har bygd opp et sterkt sikkerhetsnett som skal fange opp de som har det vanskelig og som har behov for hjelp. Vi har bygd opp et system som skal hjelpe alt fra barn og ungdom med startvansker til mennesker som blir rammet av sykdom eller som ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Men det er et men: Vi forventer at «systemet» skal ordne opp, vi betaler da skatt!? Noe som gjør det befriende enkelt å selv ikke engasjere seg i andres elendighet. Jeg tar meg selv i å se i en annen retning og tenke at det offentlige får ordne opp. Men innimellom slår det meg: Har ikke «systemet» - enten det er Nav, barnevern, stat eller andre etater med oppfølgingsansvar – utviklet seg til å bli i overkant kaldt og upersonlig? At de som har behov for hjelp lett kan føle seg som en ensom og trist laks som svømmer rundt i den svære velferdsmerden, uten å bli sett?

Som eksempel på statistikk og upersonlig biomasse; Stadig flere opplever problemer ved inngangen til voksenlivet og noen havner i kategoriene dropouts fra videregående skole, unge uføre eller narkotikamisbrukere.

En tredjedel dropper ut av videregående skole før fullført utdanning. Dette blir over 20.000 unge håpefulle på landsbasis, med en stor overvekt av gutter. Senter for økonomisk forskning har beregnet at samfunnet vil spare mellom 5,4 og 8,8 milliarder kroner årlig hvis andelen som fullfører videregående opplæring økes fra 70 til 80 prosent. Frafallet fra videregående påvirker også statistikken over antall unge uføretrygdede som er doblet de siste ti årene til i overkantkant av 16.000 på landsbasis. Totalt er 9,7 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder uføretrygdet, det vil si bortimot 330.000. 30.000 av disse befinner seg i Trøndelag.

På Innherred har narkotikamisbruket blant unge eskalert, bare på Levanger anslås det nå at antall narkotikaavhengige er doblet på åtte år til ca 200. Det meldes om lett tilgang, og at narkotika omsettes i kantina på videregående. Både politi og kommunal rustjeneste oppfordrer til åpenhet og prat om det vanskelige temaet. Men som vi vet, det er betydelig enklere å snakke om enn med.

FN kåret i 2017 Norge til verdens lykkeligste land. Hovedbegrunnelsen var at vi har gode velferdsordninger, godt ivaretatte menneskerettigheter, og vi har et velutviklet demokrati kombinert med en sunn økonomi. Det er åpenbart et stort paradoks at så mange sliter i denne svære biomassen av velvære og lykke. Ungdommer som havner utafor oppgir mobbing, ensomhet og psykiske lidelser som hovedårsaker til problemene.

«Systemet» er åpenbart dårlig rigget til å ta hånd om og løse mange av utfordringene vi ser i 2018. Noen grunnleggende behov hos alle mennesker har kanskje blitt mistet på veien i utviklingen av velferdsstaten – eller som det ettertenksomt uttrykkes i sangen:

Sjå meg

Føl meg

Rør meg

Heil meg

Jeg frykter at «systemet» ikke vil utvikle seg i retning av mer varme og individuell oppfølging, snarere tvert imot. Antakelig vil det bli stadig vanskeligere å bli sett og håndtert som den du er. Stadig større grad av digitalisering og sentralisering vil gjøre det nesten umulig å trenge igjennom «systemet», og det å faktisk møte noen av kjøtt og blod vil kanskje bare skje unntaksvis.

Årets olsok-tema var Hvem har ansvar for hva og for hvem. I denne sammenheng; Holder det med masseproduserte offentlige tjenester som ofte begrenser seg til økonomisk oppfølging? Neppe.

Så hva kan jeg, som en lett gråsprengt en, bidra med? Jeg er sannelig ikke sikker. Men å ikke glemme at folk er folk, ikke en ensartet biomasse, er hvertfall en begynnelse – eller «Vi e aill sammen individa i lag» som sauebonde Odin Jensenius predikerer. Ikke være så forutinntatt vil også hjelpe på. Bli litt mer som Erik Bye – ingen kunne se folk som han.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo