For mange kan overgangen fra høgskole til universitet framstå som en byråkratisk endring av navn. La meg derfor først forklare hva som er forskjellen på universitet og høgskole, og deretter hvilken betydning jeg mener dette har for utviklingen av Levanger som by.
Høgskolenes jobb
er å sørge for utdanning av kompetente profesjonsarbeidere. Argumentet for å legge høgskolene spredt i distriktsnorge, var å sørge for utdanningsmuligheter der folk bodde, slik at de kunne ta seg arbeid i området der de kom fra. For de fleste som arbeidet som lærere i høgskolen, var det som ga mening i arbeidet først og fremst å undervise studenter. Et universitet har en litt annen tankegang. Universitetene har forskning som sin primære oppgave, og undervisning kommer som en følge av forskningen. Det er et mål at mange av de som underviser, er aktive forskere. Derfor identifiserer mange som arbeider i et universitet seg mer med «forskerrollen», enn med «lærerrollen».
Siden alt kan sammenlignes med fotball, kan vi si at høgskolene er som Tippeligaen, mens ambisjonen for universitetene er Champions League. Forskningen skal foregå i internasjonale nettverk, helst med de fremste innen sine felt, hvor jakten på «excellence» trumfer det meste. I jakten på dette, gjelder det ikke bare å rekruttere de beste studentene, men også de ivrigste og beste forskerne – gjerne fra Sri Lanka, Kina eller Japan. Når man går rundt i korridorene på både NTNU og Nord Universitet i Bodø, slås man over at det gjerne er utenlandske navn på annethvert dørskilt blant de faglig ansatte. De beste skal rekrutteres, uansett hvor de kommer fra – ikke ut fra om de har tilknytning til stedet fra før.
Framtida for en universitetsby hviler altså på den forutsetning at man klarer å rekruttere høykompetente fagfolk, ikke bare nasjonalt – men også internasjonalt. Dersom Levanger ikke lykkes med dette, vil det svekke Nord universitets campus her i byen. Det som er en tilleggsutfordring for Levanger som universitetsby, er at den faglig-strategiske ledelsen i universitet ikke ser verden med trønderske briller. Jeg har hørt flere premissgivere i Nord Universitet, som har base i Bodø, snakke varmt om Stjørdal som campus. Ikke fordi Stjørdal har stort studentmiljø i dag, men fordi de ligger nær Trondheim og nær lufthavnen. De har også hoteller til å håndtere store kongresser og forskningskonferanser, som er en alvorlig mangel for Levanger som universitetsby. At Stjørdal er villig til å satse på livskvalitet og kulturelle opplevelser med det nye, store kulturhuset sitt, teller naturligvis også positivt. Dette gjør at Stjørdal kan tilby kulturelle impulser og at «noe skjer» om kveldene.
For Levanger kommune bør man se at det er en lignende utfordring ved Sykehuset Levanger. Også her er det problemer med å skaffe nok kompetanse til nøkkelfunksjoner. Det er mangel på spesialister innen flere områder. For at sykehuset skal ha den nødvendige faglige tyngden som er nødvendig framover, er det helt avgjørende å lykkes med å rekruttere spesialister.
Hva er det som kan rekruttere fagfolk til Levanger? Dette er personer som gjerne kan velge i hvilken by de vil jobbe, og gjerne gjør et aktivt og bevisst valg hvor de vil bo etter studiene. Da er det alltid ønskelig å jobbe i et krevende fagmiljø der man har kolleger å arbeide sammen med. Men noe som er nesten like viktig, er å være et attraktivt bosted.
Jeg har ikke nok innsikt i den kommunale økonomien til å vite om dette er riktig timing for å prioritere kino, tilbud til de eldre, til unge på skråplanet, eller andre viktige formål. Men for å utvikle Levanger som universitetsby, tror jeg det trengs et rikere kulturtilbud enn i dag. Både for å være attraktiv for studenter, men også for å rekruttere fagfolk i universitet og sykehus.
Espen Leirsetstatsviter og stipendiat, Nord Universitet