Hun døde, helt stille. Hun pustet inn. Og ut. En siste gang. Så var livet slutt. Fri for smerter med en kropp full av kreft når kreftene tok slutt. Det som står igjen er minnene, det hun gjorde med oss, og hvordan hun beveget oss som mennesker. På lørdag skal vi ta farvel med min kjære tante som forlot oss så alt for tidlig. En blå krukke med en forglemmegei på skal senkes i jorda. Vi skal feire henne, minnes, gråte og le. Søke trøst og felleskap hos hverandre. Skape et verdig farvel.

I fellesskapene våre har vi gjennom historien utviklet ritualer for å feire menneskelivet når det tar slutt. De fleste overganger har sin form for feiring og refleksjon, på ulike måter i ulike kulturer, gjennom hele livet. Når vi fødes og får navn, og går inn i de voksnes rekker. Når vi gifter oss. Og når vi dør. Og det er kanskje særlig i ritualene etter livets slutt at vi faktisk er best til å formidle hvor mye et menneskeliv har betydd, i kraft av seg selv, og for andre. Rike beskrivelser i taler og nekrologer. Hvorfor er det slik? Må det være slik?

I filmen «Tuesdays with Morrie», som for øvrig er basert på en sann historie, får Morrie ALS. Han vet at han skal dø. Sakte, men sikkert, ebber livet ut. Gjennom sykdomsprosessen gjør han et oppgjør med de tradisjonelle dødsritualene. Han arrangerer gjentatte ganger sin egen begravelse mens han lever, der han samler mennesker som betyr mye for ham. Sammen opplever de nydelig musikk, god mat, med fortellinger om Morrie som dreiepunkt. Samtaler om et levd liv som skaper verdighet og mening mens han enda lever. Et av mine absolutte favorittsitater i filmen er når Morrie sier: "Når du lærer å dø, lærer du også å leve». Morrie beskriver at ingen er en ensom bølge. Vi er alle en del av havet. Og dette havet – det som binder oss sammen – er avgjørende for oss, både når vi lever og når vi dør. Døden er enden på livet, men ikke enden på relasjoner, eller betydningen dette ene livet har hatt i en større sammenheng.

Dina von Heimburg skriver om sin tante som døde nylig. Når hun begraves skal en blå krukke med en forglemmegei på senkes i jorda.

Verdighet. Kanskje koker alt ned til det. Menneskeverdet. Å skape et hav, der ingen opplever at de drukner, hverken når de lever eller dør. Vi snakker ofte om verdighet ved livets slutt, men kanskje er det slik at vi er best til å skape verdighet etter livets slutt? Når de gode beskrivelsene og historiene om et levd liv fortelles og gjenfortelles, i kjærlighet til den som har gått bort? Hvor ofte snakker vi egentlig om verdighet gjennom hele livet?

Det finnes utallige definisjoner og filosofiske innganger til å forstå begrepet «verdighet», og det finnes sannsynligvis ingen fasit. Likevel er verdighet sentralt i grunnleggende menneskerettigheter. Anerkjennelsen av iboende verdighet og av like rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten beskrives som grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Men verdigheten vår kan krenkes, bekreftes eller styrkes gjennom fellesskapene våre. Brené Brown har i over tjue år har forsket på mot, skam, empati og verdighet. Hun beskriver at verdighet og livskvalitet handler om å leve autentisk, i fellesskap der vi anerkjenner hverandre som sårbare, men samtidig ressurssterke og unike individer. Å leve autentisk handler om å gi slipp på den vi tror vi bør være (eller som andre mener vi bør være), omfavne den vi virkelig er, og samtidig omfavne andre som de er.

Vi har alle et grunnleggende behov for å bli sett og bekreftet som oss selv. Det er modig å leve autentisk og tørre å slippe andre inn. Å strekke ut hånden og anerkjenne mennesker rundt oss er også modig. Det er både et valg og en praksis, men det er nødvendig for å skape verdighet. Begrepet «sosial verdighet» blir brukt for å beskrive refleksjonen av vårt eget menneskeverd gjennom fellesskapene vi inngår i. Opplevelsen av vår verdi som mennesker avhenger av de rundt oss. Men er vi modige nok? Hvilke samtaler og handlinger skaper vi med de rundt oss, med mål om å virkelig se den andre? Der vi forstår, uten å dømme. Lytter, uten å debattere. Viser at vi verdsetter den andre for akkurat det unike mennesket han eller hun er, uten å sammenligne. Kanskje er det det som er den ultimate menneskelige handling - å skape verdighet for andre, samtidig som en åpner opp og slipper til kjærlighet i eget liv?

Jeg føler meg trygg på at min tante hadde et verdig liv, og at hun også fikk en god avslutning. Hun lærte meg mye om å leve autentisk, og om å omfavne seg selv og livets mysterier. Men jeg fikk ikke tatt ordentlig farvel. Jeg fikk ikke fortalt henne nok hvor mye jeg setter pris på henne. På lørdag skal min tante gravlegges. Vi skal hedre henne, synge for henne, fortelle om henne. Jeg skal lese dikt, og er spent på om stemmen holder mens tårene presser på. Men jeg skulle ønske så inderlig at vi hadde denne festen for henne før hun døde. Mens hun enda hadde krefter til å ta imot denne kjærligheten, med formål om å feire hennes menneskeverd. At hun var akkurat den hun var. Og alt hun var for oss. Jeg angrer på at jeg ikke tok initiativet.

Verdighet som handling gjennom livet krever mot. Men mot er heldigvis smittsomt. Hver gang vi velger å skape verdighet for oss selv og andre, gjør vi hverandre til litt bedre mennesker og verden til et litt bedre sted. Med dette vil jeg si: Vær en som tør! Feir hverandre hver dag, ikke vent til livets slutt. Verdigheten vår avhenger av det, både når vi lever og når vi dør. Vi er alle en del av havet, og vi forglemmer ei.

Dina von Heimburg

Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinato r i Levanger kommune