Spaltisten

Jeg er en stuppul

Det er forskjellige utgaver av dem, ifølge dagen spaltist.

Kårkaill’n har imidlertid en mengde positive trekk som ofte blir lite verdsatt i samtiden, blant annet det å slå med ljå, skriver dagens spaltist. Illustrasjonsbilde fra Steigen Nordland: NTB scanpix  Foto: Lien, Kyrre, NTB scanpix

Spaltister

Jeg innrømmer det først som sist; Jeg er en stuppul. Ikke i betydningen treg person, men mer i retning av at jeg kan være noe egenrådig. Og det er jeg i grunnen stolt av. Stuppulen er ofte misforstått, dette fordi han eller hun ofte både framstilles og oppfattes unyansert og endimensjonalt. Det finnes imidlertid mange varianter av stuppul, og jeg skal her redegjøre for noen av disse. Jeg presenterer ytterkantene først og sist, samt noen avarter underveis.

Den ene ytterkanten er stuppul-typen Til Dovre Faller Syndrom (TDFS). Dette er standhaftige folk som ikke viker en millimeter, jamfør reiseglad eks-minister. Et kanskje enda bedre eksempel på TDFS er Arnold Juklerød og hans ukuelige kamp mot psykiatrien. Han var sterkt uenig med Gaustad sykehus fordi han hadde fått diagnosen «Paranoid kverulant type», noe han mente var feilaktig. Dette resulterte i en årelang kamp der virkemiddelet var at han slo leir i resepsjonen på sykehuset fra utskrivelsen i 1985 og fram til sin død i 1996. Han stod virkelig på sitt og han fikk delvis oppreisning noen år etter sin bortgang.

Så har vi typen Verdikonservativ Stuppul, som grovt kan deles i underartene Museumsvokter og Kårkaill. Museumsvokterne er forsvarere av det bestående og har spesielt en sterk aversjon mot strukturendringer. De ser for eksempel svært få lyspunkter i å leve sammen i et samlet Trøndelag. At begrunnelsen for delingen for over 200 år siden var nød og komplisert infrastruktur og at mye tross alt har endret seg siden da, ser ikke ut til å bite som argument når du skal forsøke å overbevise museumsvokterne om at tiden for sammenslåing var overmoden. Det samme fenomenet ser vi når det gjelder synet på antall fødestuer og sykehus. Her har vi hatt en struktur som har vært tilpasset virkeligheten for 100 år siden – når veene ble tette nok eller vatnet gikk, da var det enten å hive seg i ro-båten eller spenne hesten for sleden og komme seg av gårde. I dag har vi gode veier og helikopter i beredskap, slik at behovet for fødestue på hver knatt og knaus ikke er like overhengende. Av positive trekk hos museumsvokteren må det nevnes at i en tid der struktur- og reform-iveren er stor, så er det alltid verdifullt å bli påminnet de positive trekkene i det bestående sånn at man ikke slår barnet ut med badevatnet - så å si. Denne typen stuppul finnes i mange valører og fasonger, men mange av dem liker å bære sprikende staur og de liker ikke folk som sitter på et fint kontor i Oslo. NB! Må ikke forveksles med typen Verdikonservativ Raddis! Disse har ofte høg utdanning og kler seg innimellom med arbeidsskjorte type Roald (Blåkläder til fest). Disse er et kapittel for seg og blir ikke nærmere beskrevet.

Kårkaill’n er også konservativ gjennom sin skepsis til det meste som ikke kan monteres bak en Dølagamp. Kårkaill’n har imidlertid en mengde positive trekk som ofte blir lite verdsatt i samtiden. Jeg husker kårkaill’n på gården der jeg vokste opp, spesielt den irriterende kantslåtten som ble utført med ljå. Kanten av åkeren mot vei eller annen hindring var kårkaill’n sitt domene. Her var det like mye spirer til older og rogn som næringsrikt gress. Irriterende merarbeid den gang. For ikke lenge siden oppsøkte jeg barndomsheimen og det første man legger merke til er ti meter høg older og annen lauvskog som står langs åkerkantene som et vemodig minne om kårkaill’n som ikke er der lenger. Et annet trekk ved majoriteten av kårkaillan er underfundig humor og kommunikasjon gjennom det usagte. Som da en nabo besøkte oss på slutten av seksti-tallet. Naboen hadde hunden i band, noe som var uvanlig på den tiden. Farfar holdt på med klassisk kårkaill-arbeid, klyving av ved, men tok seg tid til å utveksle noen ord. Mens de prata og spytta snus observerte min farfar at vår buhund Tass instinktivt parret seg med bikkja bak ryggen til naboen. Samtalen forløp noenlunde slik: «Sei mæ, koffer har du bikkja i band?» «Nei, du skjønne hu hi laupartid så æ må pass på a litt sjø» «Tja…(pause) No kainn du slæpp a». Kårkaill’n mente vel at denne forsiktighetsanordningen ikke lenger hadde noen effekt.

En stuppul-variant som det er vanskelig å finne noen positive trekk hos, er Såddhårrå’n. Denne typen stuppul innretter seg ikke etter noen sosiale normer og lever på siden av folkeskikken. Såddhårrå er å betegne som et skjellsord og har sin opprinnelse i en beskrivelse av folk som dukket opp i alle begravelser, motivert ut fra utsiktene til gratis mat – som regel sodd.

Så har vi den udelt positive ytterkanten av stuppul, som er Tenke Sjæl Stuppul (TSS). Dette er mennesker som gjerne utfordrer det som er politisk korrekt eller andre former for meningsdiktatur påført av media, «venner» eller andre gruppepressere. TSS er tøffe folk som har meningers mot og som er forsvarere av den frie tanken. Jeg synes organisasjonen MOT oppfyller alle disse kriteriene: Verdigrunnlaget er mot til å leve, mot til å bry seg - og ikke minst, mot til å si nei.

Derfor velger jeg å stå åpent fram som praktiserende stuppul, som en fungerende miks av TSS og en knivodd Kårkaill. Det har opplagt noen negative sider, som for eksempel det at jeg i perioder refleksmessig ikke liker ting fordi alle andre gjør det. I ettertid ser jeg at det var meningsløst å avfeie Iron Maiden som tøff musikk på midten av 80-tallet. Jeg tapte 20 år med store musikkopplevelser som følge av dette. En annen beslutning var at jeg mislikte «Kramgoda låtar». Dette er en beslutning som har tålt tidens tann. I tillegg har jeg tapt på tusenvis av kroner fordi jeg er prinsipielt motstander av Trumf-kort som gir bensinrabatt (Coop-kort er innafor, men gir små rabatter). Men det føles godt at ikke andre skal få definere hva jeg skal tenke og mene eller hvordan jeg skal kle meg. Det er herlig å i det store og hele føle at æ e mæ sjøl – på godt og vondt.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo