Ordet farger

«Jeg tror ikke det skader om vi tar en bitte liten runde med oss selv, og tenker over egen oppførsel neste gang vi ser en fotballkamp med barna.»

Berit Fikse 

Spaltister

Verdal Teaterlag fylte 50 år 11. oktober 2018. Tor Haugmark har vært med helt fra starten. Karin Jektvik har skrevet jubileumsboka. De er gjester i Vækka som va. Ordførerne i Verdal og Levanger er skuffet over NAV som valgte å samlokalisere seg i Steinkjer. Vi tar diskusjonen om lokaliseringskamp på Innherre

En gang var det enkelt å se på fotball. Det var bare å vaie sammen med Kjernen. På Lerkendal, på Røkke-løkka, på Brann stadion, i Gelsenkirchen. Synge høyt til hesheten tok seg. For så å gi jernet derfra, til spillere og trenerteam var klappet av banen. Ofte vant de. Noen ganger tapte de. Sure, jævlige tap. Men vi ga alt til litt etter siste slutt likevel. For laget. Fordi vi digget det.

Jeg holdt riktignok kjeft enkelte ganger. I sanger og heiarop som inneholdt ord jeg ikke kunne stå for. Jeg buet uhyre sjelden. Selv om det kunne forekomme, på enkelte Molde-spillere og dommere som i mine øyne dømte feil for Rosenborg.

Trondheim 20180422. God stemning blandt kjernen i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Start på Lerkendal Stadion (2-0).  Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix

Men aldri på egne spillere. Har du ikke noe positivt å lire av deg, så var verdigrunnlaget allerede den gang å holde kjeft. Og jeg gikk aldri før dommeren blåste av kampen. Sånt gjør man bare ikke mot laget sitt.

Så ble vi foreldre. Sesongkortene på Lerkendal måtte vike for amming, bleieskift, sulling og dulling. Ei herlig tid hvor fotballkamper ble inntatt via tv-ruta med en bitteliten trollunge på brystet. Diende, sovende. Høylytte jubelbrøl ble erstattet av ellevill lydløs akrobatikk. Annerledes ja, men fortsatt ganske enkelt. Fortsatt ganske fint faktisk.

Noen år senere er det i verdifulle helgetimer enn så lenge langt til Lerkendal. Men småttisene har begynt å gløtte på fotball sammen med foreldrene. Lydnivået er justert opp igjen, i takt med engasjementet. Men en eller annen plass på veien har jeg blitt ei hektisk hønemor. Et robotisert sensurfilter, en overivrig kommentator- og kroppsspråkmoderator. Som i 2 gange 45 forsøker å sørge for at utbrudd og fakter i heimen står i stil med det vi ønsker å høre og se på myggturneringene på Lyng.

For det er fort gjort å framføre «Neeeei!» med forbanna undertone når pasningen går over sidelinja. Eller «Han e så dårle», «Du må da SKJØT» eller «Koffer byttes itj han tå da?». Med en innlevelse og kjærlighet til budskapet kidsa knapt opplever ellers. For fotball er jo følelser, og i krig (les: fotball) og kjærlighet (les: fotball) er alt lov. Er det ikke?

Men fri flyt av følelser kjennes feil. Spesielt når forestillinga vi framfører i egen stue inntas av små mennesker som har null mulighet til å skjønne hvor og når det er ok å snakke sånn om folk. For det er jo egentlig aldri det, og hvordan skal en 5-åring skjønne at det mamma roper til folk på tv-en, ikke kan serveres til egne medspillere i barnehagen?

Jeg startet på denne spalta i mai. Da 24 år gamle Loris Karius hadde stått i Liverpool-målet, i sin første Champions League-finale. En barndomsdrøm trolig, men dessverre en kamp som gikk skikkelig skeis for den unge keeperen. Kanskje var det forårsaket av hjernerystelsen han hadde fått av en albue før de to skjebnesvangre målene? Kanskje var det bare en dårlig dag på jobben? Kanskje var det en kombinasjon? Det var uansett vondt å se på. Både Karius’ fortvilelse da han gråt og unnskyldte seg etter kampen. Men aller mest den skadefro bølgen som skylte gjennom sosiale medier. Sendt fra mobil til mobil mellom alle oss som aldri har klart bragden å være 24 år og spille Champions League-finale. Alle oss som vet så innmari godt hvor superenkelt det er å gjøre en feil på en fotballbane. Hva sa vi til våre barn og unge? Hva viste vi dem?

Sist uke var det foreldremøte på skolen. Lista med fine områder var lang, men vi fikk også høre om noen utfordringer – akkurat sånn et foreldremøte skal være. Og på den trøblete banehalvdelen var stygg språkbruk i ballbingen hvor våre håpefulle sparker fotball i friminuttene. Det var kjefting og drittslenging, både internt og på tvers av lag. Det hadde gått så langt, både blant guttene og jentene, at skolen hadde sett seg nødt til å stenge ballbingen en periode. Så nå ble friminuttene brukt til andre ting, som boksen går og annen leik. Og språket hadde blitt et helt annet.

At språkbruken bedret seg ved å stenge ballbingen kan selvfølgelig ha flere årsaker enn at det er fotball som er problemet. Fokuset på situasjonen for eksempel. Men jeg tror ikke det skader om vi tar en bitte liten runde med oss selv, og tenker over egen oppførsel neste gang vi ser en fotballkamp med barna. Hva sier vi? Hva gjør vi? Hvem er vi? Den håpefulle vil garantert herme etter, i ballbingen, på plassa, i bortekampen, og som lagspiller. Og hva skjer dersom vi prøver å ha en mer medmenneskelig tilnærming til det hele, krydret med en anelse positivt fokus? Både til spillere på eget lag og motstanderlaget. Til dommerne og kommentatorene. Ja, til og med spillerne på Molde, Berit.

Det er verdt et forsøk. For ordet farger.

Berit Fikse
Skribent, Jotulverk.no