Spaltisten

Gap opp!

«Gap opp!» Jeg føler meg som ei tvangsfora gås på den franske landsbygda, skriver Per Anders Folladal. Foto: NTB scanpix  Foto: Åserud, Lise, NPK

Spaltister

Jeg har kronisk tannlegeskrekk. Det har jeg hatt helt siden den gangen da skoletannlegen slo kloa i meg i første klasse, og det gikk opp for meg at veien mot voksenlivet slett ikke var noen dans på roser. Tannlegeutstyret på slutten av 60-tallet kan ikke sammenlignes med dagens presisjonsutstyr og lindrende bedøvelser. Allerede mens vi satt på venterommet ble sansene bedøvd av en eim av formalin og jod.

Jeg husker tannlegestolen som ekstremt ubehagelig og skremmende, den minnet mest av alt om den elektriske stolen i Amerika – bortsett fra at den manglet synlige reimer. Tannlegeborret var grovkalibret og ble drevet av en åpen drivløsning som hurket og gikk som et gammelt trøskverk. Og det var tørrborring. Man formelig kjente varmegangen som ble skapt gjennom friksjonen mellom tørt stål og bein – hele prosessen minnet om kunsten å skape ild på indiansk vis. Når det var borret lenge og vel slik at nerven lå der fullstendig blottlagt, først da ble det pøst på med mengder av iskaldt vatn. Noen ganger, ved trekking av tenner med komplekse rotsystemer, ble man tilbudt bedøvelse. De fleste i min klasse takket nei - vi husket Ketil som etter å ha fått satt bedøvelse rett i ei blodåre så ut som en uhyggelig blanding av Quasimodo og et gresskar i oppløsning av typen Halloween i over 14-dager etterpå. Så, det hendte at selv den tøffeste av de tøffe sprang til skogs når den årlige tannlegetorturen var like om hjørnet.

«Gap opp!» Så sitter jeg altså i tannlegestolen igjen. Jeg har kommet over i vedlikeholdsfasen, ei gammel fylling skal skiftes ut. Tannlegen min er både hyggelig og kompetent. Hun får meg til å slappe av der hun pludrer av gårde på sin sjarmerende vestlandsdialekt. Nesten. Hun representerer et belastet yrke. Selv tannleger i mer moderne tid bærer navn som Tangerud og Herje. Det er neppe tilfeldig. Uansett, barndommens traumatiske opplevelser invaderer hele meg allerede når jeg ankommer venterommet – jeg kjenner dufter som ikke lenger finnes. Som formalin og jod. Jeg tvangsplasseres i en behagelig stilling, mens bedøvelsessprøyta klargjøres av den like hyggelige tannlegeassistenten. På radioen siver det ut heismusikk inkludert lange solopartier med panfløyte, kun avbrutt av meningsløst pjatt imellom. Før bedøvelsen setter inn må vi igjennom den standard øvelsen der hun spør om jeg har slutta med snus, hvorpå jeg svarer nei begrunnet med en egenutviklet teori om at snus setter i gang spyttsekresjonen og at dette skaper et godt miljø for tennene. Og på spørsmålet om jeg bruker tanntråden flittig er svaret «Ja, etter at jeg mottok innkallinga til time».

Bedøvelsen er effektiv, halve ansiktet er numment – jeg får et drag av Prøysen der jeg ligger. Først borres den gamle fyllinga ut. «Denne er gammel, sikkert en av de første du fikk» konverserer hun. Jeg tenker på de pinsler og redsler denne fyllinga er et vitnesbyrd om. Assistenten suger som besatt mens mengder av kvikksølv og annet spesialavfall flyter rundt i kjeften min. De pludrer mest seg i mellom nå, jeg er bare et stykke kjøtt og bein som ligger hjelpeløs i stolen, ute av stand til å kommunisere med omverdenen. De snakker om serier på Netflix og de streifer innom hvor mange talentfulle ungdommer det er i Idol i år.

Så er jeg preppa og klar for ny fylling. Det har gått rimelig bra så langt. For å være helt sikker på at jeg på ingen måte skal ta del i samtalen proppes munnen full av tamponger uten hyssing. Det skal legges plastfylling. På ingen måte så holdbar som amalgam, men antakelig mer bærekraftig – både for meg og miljøet. Fyllingen skal herdes med varme-laser i flere omganger. De konverserer heftig nå, og jeg er redd assistenten ikke skal høre pipelyden som indikerer at tanna er ferdigsvidd. Det hadde vært skjebnens ironi om jeg skulle ta fyr nå som de har gått over til temperert vannborring. Tannlegen sier at hun har hatt dattera heime i en periode. Og at hun har sagt ifra til dattera at det blir i overkant mange serier som konsumeres. «Ikke gjør som mora di sier Jens!» tenker jeg mens jeg ser for meg Karius & Baktus sin heroiske, men akk så fånyttes kamp mot overmakta. Jeg humrer innvendig for meg selv. Plutselig dukker Siv Jensen opp i dagdrømmen med sitt «Morna Jens!» og dette ødelegger totalt tilløpet til avslapping og god stemning i stolen.

«Gap opp!» Jeg føler meg som ei tvangsfora gås på den franske landsbygda. Og kommer plutselig til å tenke på polakken jeg møtte for noen uker siden som med bakgrunn i den store framgangen Polen har erfart de siste åra skulle gi råd om hvordan Norge kunne prestere bedre på skolen og i næringslivet. «Stay hungry!» sa han på polsk-engelsk. Her i lykkelandet er vi stappmette, tenker jeg. Kanskje det er noe av årsaken til at Norge sliter med frafall i skolen og at de mest prestisjetunge studiene på NTNU fylles med stadig flere utenlandske studenter.

Tilbake til stolen. I sluttfasen nærmer samtalen dem imellom seg et klimaks – de tenker vel på at det er like før jeg kan skylle ut og tilkjennegi at jeg atter er talefør. Men jeg er fortsatt ute av drift som følge av mengder med bedøvelse, tamponger og sugeutstyr. «I helga var jeg på Havna Scene og hørte på danseband-musikk både fredag og lørdag» sier assistenten. Jeg blir urolig i der jeg sitter, jeg føler behov for å si «Da har du jaggu disponert helga særledes dårlig!» Men det kan jeg jo ikke. «Jeg synes den svenske gruppa med den nesten litt feite vokalisten er så fin» repliserer tannlegen. «Men hva er det de heter igjen?» «Åååå, jeg har det på tunga» sier assistenten. Nå blir jeg skikkelig urolig, nesten irritert - enhver idiot skjønner at det er Lasse Stefanz de skal fram til. Men neida, svaret synes ikke å være innen rekkevidde. Jeg klarer ikke mer, og roper ut «Haffe Hefan!». Tannlegen oppdager at jeg ligger i stolen, smiler mot meg med sine perlehvite tenner og sier «Skyll ut, vi er ferdige for denne gangen».

Den salige lykkefølelsen siger inn over meg som vanlig. Ferdig! Det koster meg 1.400,- for tjue minutters arbeid, men faktum er at jeg i min endorfin-rus gladelig hadde betalt 4.000,- eller hva det skulle være. «To år til neste gang» tenker jeg mens jeg plystrer lydløst som følge av indisponert trutmunn, mens jeg lykkelig spaserer ut i solen og friheten.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo