«Alt som kan digitaliseres, blir digitalisert»

– Men husk at det beste i livet er analogt, påminner han.

Ove Taranger Nesbø, logobilde Spaltist i Innherred Lærer, kirkesanger og autodidakt Dylan-tolker 

Spaltister

Lesere av «Spaltisten» i Innherred kunne sist lørdag glede seg over Per Anders Folladals utmerkede tekst om tannlegeskrekk.

«Jeg har kronisk tannlegeskrekk»

Spaltisten

«Jeg har kronisk tannlegeskrekk»

Tannlegene representerer et belastet yrke, synes ukas spaltist.

Dette var i grunnen tema for min desemberartikkel, men da Folladal står hakket foran meg i skrivekøen, måtte jeg ta hans tema om digitalisering. Det er greit nok, Folladal og jeg har begge noe å mene om både tannlegeskrekk og digitalisering.

Mens Folladals Proneo sin oppgave er å veilede industrivirksomhetene inn i den digitale tidsalder, Industri 4.0, er min oppgave som universitetslektor å undervise og formidle om temaet digitalisering knyttet til strategi og ledelse, samt forske på hvordan digitalisering påvirker medarbeidere og kunnskapsdeling i havbruksvirksomheter.

Jeg vil her forsøke å svare på det naturlige spørsmålet: Hva i huleste er det som skjer?

Den overbetalte strategiguruen og «framtidsforskeren» Kjell A. Nordström proklamerer at det er tre viktige drivere for endring i samfunnet generelt og arbeidslivet spesielt, som snedig nok oppsummeres i akronymet GUD. Guruen mener selvsagt ikke Gud, men Globalisering, Urbanisering og Digitalisering. Hva mener Nordström med dette? Først litt om globalisering, urbanisering og endelig til dagens hovedtema digitalisering.

Globaliseringen er lett å observere. Vi reiser over store deler av verden. Det er enkelt og relativt rimelig å reise i Europa. Mange reiser til London og Praha på julehandel. Enda flere kjøper det de trenger, og mye de ikke trenger, via netthandel, der varene sendes direkte hjem fra China, Spania eller USA. Mange nordmenn reiser til utlandet for å studere eller jobbe, og enda flere kommer til Norge for i samme ærend. Store folkegrupper er på flukt eller vandring, fra krig, utrygghet, utbytting, fattigdom og håpløshet.

Hvordan påvirker dette enkeltmennesker, virksomheter, lokalsamfunn og storsamfunn? Friske og pengesterke mennesker har hele verden som lekeplass og godtebutikk. Lokale handelsvirksomheter er utsatt for sterk konkurranse fra hele verden. Mange forbrukere går i butikken for å prøve fasong og størrelse, for så å gå hjem å bestille den utvalgte varen på nettet. Mange bedrifter rekrutterer utenlandsk arbeidskraft, særlig fra Polen, Baltikum og Sverige, eller konkurrerer i det norske markedet med virksomheter som eies og drives av utenlandske personer. Lokalsamfunnet og storsamfunnet blir multikulturelt, multispråklig og fargerikt.

Vi merker det godt. Servitøren snakker svensk eller engelsk, håndverkeren snakker polsk eller litauisk, trailerne har utenlandske skilter, legen snakker gebrokkent norsk, kollegaene våre kjenner verken Pompel og Pilt, Oddvar Brå, Tom Lund, Bobbysocks, Sissel, Gro, Kjell Magne eller Sputnik.

Sist uke var jeg på et PhD-kurs på Nord Universitet. 14 av 20 var utenlendinger, og 14 av 20 var unge kvinner. Blant disse, to gråhårede menn, min kollega Thor Atle og meg. På 80-tallet gikk jeg på NTH maskinlinja. Vi var 160 unge norske gutter, åtte norske jenter, en islending og en rumener. På anorakken bar jeg stolt et merke med slagordet «Ja, til et fargerikt fellesskap». 30 år senere er vi der.

Urbaniseringa kjennes også godt. Vi klumper oss sammen i byer og tettsteder, og vi forventer urbane kvaliteter også på bygda. Dette har lenge vært en trend i Norden og resten av verden. Det har godt i bølger, den første bølgen her til lands var under industrialiseringa på 1800-tallet, da det var for lite dyrkbar jord og mange flyttet fra landsbygda til byene og til USA.

Selv om vi i Norge har hatt og har en politikk som gjør det mulig for mange å bo på bygda, er det også her til lands en klar tendens til at vi vil bo i eller nær tettsteder, småbyer eller storbyer. Riktig nok bor det nesten like mange på bygda i dag som i 1966, ca 550 000. All vekst har kommet i småbyer som Verdal og Levanger, mellomstore byer som Bodø og storbyer som Trondheim.

Ser en dette i et globalt klimaperspektiv er dette gode nyheter. Mennesker som bor i byene er mer klimaeffektive enn folk på bygda, da de kjører mindre bil og har mindre og mer energieffektive boliger. Nå blir riktig nok maten og produktene som konsumeres i byene stort sett produsert på bygda, så klimaregnskapene lyver noe.

Men til spørsmålet: Hva i huleste skjer? Vi bygger og bruker kjøpesentra der det før var jordbruk eller utmark, og vi utvikler næringslokaler og leiligheter der det før var industri og vareproduksjon. Flere bor i små og mellomstore leilighetsbygg nært sentrum, enn i eneboliger og rekkehus utenfor sentrum. Før den store jordutskiftinga midt på 1800-tallet bodde det fleste nordmenn i små landsbyer, eller klyngetun som vi kaller det i dag. Etter snart to hundre år som eneboere, reetablerer vi landsbyen som boform.

Denne trenden tydelig på Innherred. Folk i sin beste alder flytter inn i relativt små og dyre leiligheter i eller nært sentrum, får nye naboer tvers over gangen og kan i beste arbeidstid observeres flanerende (et urbant bokmålsord du kanskje må slå opp?) langs gater og stier eller med en kopp svart eller hvit kaffi på restauranten i første etasje.

«Alt som kan digitaliseres, kommer til å digitaliseres», proklamerer Kjell A. Nordström. «Vi må holde orden på FAANG: Facebook, Apple, Amazon, Netflix & Google. Disse selskapene setter standarden for alle innovasjoner - de setter reglene», fortsetter den selvutnevnte framtidsforskeren.

Hva er det som skjer? Vil hele vår analoge verden bli digitalisert? Nei, heldigvis ikke. «Det beste i livet er gratis», sang Vazelina på 80-tallet. «Det beste i livet er og vil være analogt», kvitterer jeg. Men resten kan og vil bli digitalisert?

Vi kaller digitaliseringa for den fjerde industrielle revolusjon, industri 4.0. Den første bølgen var mekanisering ved bruk dampmaskin, den andre masseproduksjon muliggjort ved elektrisitet, den tredje revolusjonen var automatisering ved datateknologien og den fjerde altså digitalisering ved at produksjon og tjenesteyting smelter sammen med internettet.

Digitaliseringa endrer hverdagen vår, i arbeid og fritid. Som produsenter og tjenesteytere og som forbrukere og tjenestemottakere. De fleste av oss kommuniserer, handler, bruker, yter eller tar i mot på en helt annen måte i dag enn slik det var få år tilbake.

I vår familiehverdag er mye forandret. Vi ser nesten ikke på kringkastet TV, men vi ser nyheter og underholdning på skjermen når det passer. Uten reklame. Vi leser Innherred på mobiltelefonen. Radio hører vi på, digitalradio, men hører like gjerne på podcast og musikk fra nettet. Vi har kontakt med mennesker vi kjenner fra fjern og nær, via sosiale medier. Vi kjøper reiser, opplevelser, saker og ting på nettet. Hovedregelen er «on demand»: vi ser og hører det vi vil, når det passer oss.

Ved universitet, der jeg til daglig arbeider som lektor, er det full digitalisering. Kombinert med at vi forsøker å sy sammen to høgskoler og et universitet til et nytt universitet, med fem fakulteter og ni campus, fører dette til at studenter, lærere, forskere og administrativt personale må lære mange nye systemer og arbeidsmåter.

Et eksempel er digitalisering av eksamen. Eksamen er naturlig nok en stor og viktig aktivitet på et universitet, så målet er at eksamensgjennomføringa blir bedre for studenter og fagansatte, med mindre feil og kvalitativt bedre evaluering.

I fjor, altså for lenge siden, skrev eksamenskandidatene ned det de hadde i hodet og på hjertet med penn på trelags gjennomslagspapir. Vi som sensorer fikk en bunke med eksamensbesvarelser, og hadde tre uker på meg til å lese gjennom 50-100 håndskrevne besvarelser på utydelig gjennomslagspapir. Etter noen uker med lesing og vurderinger, og et telefonmøte mellom sensorene, ble karakterene skrevet med penn på en liste, scannet og sendt på mail til eksamenskontoret, og til slutt publiserte resultatene på vårt interne nett.

Nå digitaliseres hele eksamensprosessen. Det er nok bra for studenter, lærere og sensorer. Alle oppgavene gjøres i et dataprogram, og informasjonen lagres i skyen, hvor nå det er. Når studenten kommer på eksamen og logger på dataprogrammet Inspera, tar programmet kontroll på studentens PC, slik at studenten ikke får tilgang til internettet eller dokumentene hun har på sin PC. Den personlige datamaskinen fungerer da som en skrivemaskin under eksamen. På denne måten kan all informasjon og alle dokumenter bli i den digitale verden, hele vegen fra oppgaveark til evalueringsresultater.

Slik digitaliseres oppgave for oppgave, aktivitet for aktivitet, tjeneste for tjeneste. «Alt som kan digitaliseres, blir digitalisert», sier Nordström. Blir Nord universitet heldigital? Forhåpentligvis ikke, men det finnes fulldigitaliserte universiteter, uten campusstudenter.

«Verden må gå fremover, den har ikke annet sted å gå», sa Singsakerfruen Flettfrid Andrèsen. Men husk at det beste i livet er analogt.

Ove Taranger Nesbø

Lærer og formidler