Spaltisten

Har vært bygdenes katedral i 850 år

Spaltisten er over seg av begeistring.
Spaltister

«Hva er det med Alstadhaug? Silhuetten over Eidsbotn, der ligger den vakkert plassert, omgitt av åker og eng. Kanskje legger du ikke merke til den i hverdagen, det er jo så mye annet å tenke på. Likevel, det er noe med Alstadhaug. Det er et sted som har vart lenge, kanskje er det så enkelt? Hit har folk søkt i generasjoner, og store og små tanker har vært med over terskelen og inn blant benkeradene.»

Slik begynner det vakre forordet Kari Andrea Lyngstad og hennes barn har skrevet til boken «Bygdenes Katedral – Alstadhaug kirke i Skogn». Denne uken ble Embla forlag på Steinkjer ferdig med arbeidet. Den fysiske papirutgaven skal være på plass første februar – tidsnok til jubileumsfeiringen på Alstadhaug. Vi som bor på Innherred, ser jo denne kirken «hele tiden». Men vi tenker altså kanskje ikke så mye over hvor spesiell den faktisk er?

Den praktfulle kirken midt i landskapet er viet til St. Peter og er på mange måter «lillesøsteren» til Nidarosdomen i Trondheim. 

Den praktfulle kirken midt i landskapet er viet til St. Peter og er på mange måter «lillesøsteren» til Nidarosdomen i Trondheim. Begge to var pilegrimskirker i middelalderen. Begge to ble bygd etter at Erkebispesetet etableres i 1153. Som de eneste i hele Norge er nettopp disse to bygd med høyalteret i en oktogon – et åttekantet rom som symboliserer Evigheten. Alstadhaug har faktisk maktet å bevare St. Peters-relikvien i alteret gjennom alle disse årene. Det er bilde av den i boken. Alstadhaug har – i likhet med Nidarosdomen – en stor plass i norsk og trøndersk historie, slik den også gjennom 850 år har en umåtelig stor plass i bygdeliv, familier og enkeltpersoners liv.

Når Alstadhaug kirke runder år, feires det med blant annet gudstjenester, seminarer – og bok. For å skryte litt, er dette blitt både en vakker billedbok, et vitenskapelig arbeid, en lærebok og en fortelling. Første kapittel forteller om Olav Eiriksson, som var sogneprest på Alstadhaug da kirken ble innviet, og handler om hva som skjedde denne februarsøndagen i 1169. Det har snødd tungt natten før, men det lysner opp når erkebiskop Eystein stevner innover fjorden til vigslingen av Alstadhaug. Sognepresten er diktet opp, men gir nettopp på denne måten et levende bilde av hvordan det faktisk kunne ha vært da erkebiskop Eystein kom innover fjorden for å vigsle kirken. At tre av de tolv vigslingskorsene som ble brukt denne søndagen i 1169 er synlige fortsatt i 2019, er «typisk Alstadhaug». Kirken tar vare på minnene fra hundreårene bak oss.

Kapitlet etterpå forsøker å sette innvielsen av kirken inn i en større sammenheng og danner overgangen til bokens hoveddel; Per Arvid Lyngstads avhandling fra 1980. På mange måter er dette hans livsverk, han døde så alt for tidlig bare tre år etterpå. Familien hans har det siste året gjort storarbeid med å utvikle og presentere denne teksten for vår tid. Familien har hatt som utgangspunkt at den nye boken skulle være tro mot den originale teksten, men i løpet av arbeidet ble det klart at det burde gjøres noen grep for å gjøre stoffet mer oversiktlig. Det originale heftet var i stort monn laget for bruk i skoleverket, og utformingen er av sin tid, med de tekniske begrensninger som var den gang. Stoffet i den nye utgaven er disponert noe annerledes. Dette er basert på hvordan Lyngstad presenterte Alstadhaug i foredrag i etterkant av utgivelsen av heftet i 1980.

Bokens siste kapittel heter «Ord i stein» og forteller hvordan kirken kan tolkes, brukes og forstås. Kapitlet er nyttig i møte med enhver kristen kirke, og er blitt til gjennom 23 års undervisning og ekskursjoner med lærerstudenter fra Nord universitet. Det handler egentlig om alle kirker, men fordi Alstadhaug er så rikt utsmykket, er dette en meget god kirke å lære i, uansett hvor man skal etterpå.

«Bygdenes Katedral» er også en billedbok. Og bildene forteller om Alstadhaug på den kanskje aller beste måten. Her er det lagt ned stort arbeid av Svein Holthe, Trond Hattrem, Johan Arnt Nesgård, Femke Blankers, Leif Kjølsvik, Anne Grete Kjølsvik, Liv Kjønstad, Åsmund Brygfjeld og enda flere.

Boken om Alstadhaug er blitt til som et samarbeidsprosjekt mellom mange parter. Alle som har skrevet og tatt bilder har gjort det uten vederlag, det samme gjelder bokkomitéen. Alstadhaug Menighetsråd har vært med og finansiert trykkingen.

Det kanskje viktigste med helligstedet og kirken på Alstadhaug er at det gir oss et utrolig godt blikk bakover i historien. Her lever fortsatt sporene etter hvert eneste hundreår de siste tusen årene. Mange spor går enda lenger tilbake. Kirken tar vare på minnet etter alle dem som har gått ut og inn her, og levd sine liv med alt det som hører til. Og både livet og historien går videre også etter oss selv. Selv om den dagen kommer at vi som lever nå ikke lenger huskes, vil Alstadhaug og kirkene ellers ta vare på oss og det vi i dag bidro med til den store sammenhengen.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitet