Spaltisten

Passord-helvete!

Det sies at man skal ta fri og koble helt av når man har ferie. Jeg fulgte oppfordringen ved inngangen til jula og angrer bittert!

Per Anders Folladal 

OSLO 20140410. Endring av passord på internett Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix 

Spaltister

Første arbeidsdag på nyåret er alltid en kaldstart, selv om jeg agerer energisk med liksom fullt oppladede batterier. Faktum er at jeg er trøtt og døgnvill og vet ikke helt hvordan jeg skal komme i gang – og hjernen føles som en uttørket og sandblåst adventsappelsin. Men, tilbake til årets grufulle oppstart - etter tre kopper forskriftsmessig svart kaffe var det bare å komme i gang og fyre opp pc’n og ta fatt på e-post og sjekke kalender - sånne ting vi gjør vi som kontorerer. Og det er da det skjer: Jeg hadde glemt passordet! «Koble av», du snakker om lettsindighet.

Helt på tampen av fjoråret ga datamaskinen meg streng beskjed om at nå var det ikke flere muligheter igjen for å ignorere beskjeden om å bytte passord - jeg var bare noen timer unna å bli kastet ut i det ytterste mørke. Det var umulig å slippe unna, og jeg prøvde meg nølende fram med navn fra den nærmeste familien, men fikk umiddelbart melding om at passordet var for kort.

Jeg slengte på en fødselsdato, men datamaskina var fortsatt uvillig: «Passordet må inneholde store og små bokstaver, tall og minst ett spesialtegn». Jeg kjente jeg ble irritert, men jeg innså samtidig at det var fånyttes å ta opp kampen mot cyber space, så jeg slengte på et ?-tegn. «Passordet er for likt tidligere passord» lyste det mot meg fra skjermen. Da måtte jeg bare sprette opp fra stolen og ta en liten runde rundt i lokalet.

Jeg måtte bare erkjenne at jeg hadde for liten familie, det var ikke flere navn og fødselsdager å konsumere. Og hundenavn og nytelsesmiddel var oppbrukt allerede i 2015 (Takk Mira, takk snus). Eller kanskje jeg hadde for liten fantasi eller for liten hjernekapasitet til å memorere passord og annet dilldall. Jeg prøvde én kombinasjon til av noe som antakelig var noenlunde kjent og kjært, og endelig var datamaskina fornøyd! Så kom omsider ferie og fri, og det geniale passordet gled gradvis ut av bevisstheten.

Første dag på nyåret hadde dagens spaltist glemt passordet. Da startet helvete! Foto: NTB scanpix  

. Da pc’ene gjorde sitt inntog på slutten av 80-tallet var det først bare av/på-knappen som regulerte tilgangen. Noe senere ble det nødvendig med enkle tallkoder som klassikeren «1234». I tillegg var det vanlig å skrive koden på en gul-lapp som ble festet på skjermen (eller lagt under tastaturet av de sikkerhetsbevisste). Det sies at til og med presidentene i USA, Russland og Frankrike gikk rundt med kodene til kofferten med avfyringsmekanismen til Ragnarok i form av et kodekort eller papirlapp i bukselomma. Det verste med dagens passord-helvete er likevel ikke de skjerpede kravene til sikkerhet gjennom lengde og variasjon, men mengden koder og passord som det forventes at vi skal gå rundt og huske. Det er passord for å komme inn på datamaskina, passord for å benytte de ulike programmene, passord på e-post, passord på ulike sosiale medier, passord på offentlige portaler, passord til adgangskontroll på arbeidsplassen, passord til bank og forsikring, og så bortetter. For min egen del så tror jeg nok at jeg opererer med langt over 15 passord. Og jeg er ingen «Rainman», min hjerne er ikke bygd for dette – jeg husker ikke en gang registreringsnummeret på bilen min.

Men snart er tiden for memorering av passord også historie, vi har tilsynelatende en lys og bekymringsløs framtid foran oss. Framtida er her delvis allerede, de nyeste smarttelefonene har installert teknologi for ansiktsgjenkjenning. Dette innebærer at kameraene på «telefonen» konstant overvåker deg for å angivelig sikre autorisert bruk. Personlig synes jeg dette er uggent, det å bli konstant overvåket av det som kan være både gud og hvermann for alt jeg vet. Eller enda verre, jeg kan innimellom bli så konspiratorisk at jeg tror at Trump og amerikanerne følger med meg når jeg benytter iPhone, og at kineserne har balletak på meg og min bankkonto når jeg benytter den fremadstormende Huawei. Jeg tror for øvrig at alle viktige samfunnsfunksjoner er langt mer sårbare enn det vi liker å tro. Jeg tror ikke man behøver å ha ressursene til CIA eller KGB for å sette samfunnet ute av funksjon, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg slipper å oppleve at pengene mine som jeg aldri ser plutselig har forduftet en alt annet enn vakker dag. Eller at trafikklys, fly, tog, vann, strøm, internett, butikker, børs, beredskapssystemer, NAV, sykehus plutselig er lammet eller ute av kontroll.

En annen teknologi som allerede er tatt i bruk, spesielt i forbindelse med adgangskontroll, er chip/databrikke som skytes inn under huden. Også dette synes jeg er uggent - det gir assosiasjoner til chipping av kastrerte hannkatter som deretter går inn i et liv med konstant overvåking, uten mulighet til å stikke seg unna. Eller assossiasjoner til Chippendales, heller ingen høydare.

Slike dystopiske tanker invaderer hodet mitt mens jeg fortsatt er litt småfrustrert over passord-helvetet som oppstod for et par uker siden. Det hører med til historien at jeg kom meg inn på pc’n til slutt. Jeg måtte kontakte en guru som fikk ordnet det slik at jeg kunne få tilsendt nytt passord. Det nye passordet har jeg skrevet ned på en gul-lapp, jeg er da et lærende menneske.


Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo