Spaltisten:

Man må aldri slutte å reise mot nye mål eller bevege seg framover mot destinasjon framtida

Slutt aldri å drømme, tørre, prøve, feile og vinne, skriver spaltisten.
Spaltister

Det var politi jeg skulle bli. Politi, ja. Tross at jeg hadde politiskrekk. Det skulle lite til før jeg følte meg kriminell. Som den gangen jeg åpna luke 12 i adventskalenderen i stedet for luke 2. I det jeg innså den fatale feilen ringte telefonen og stemmen i den andre enden var mørk og myndig. På den tida var jeg av den oppfatning at alle menn med mørk, rungende stemme var politi, så jeg heiv på røret og løp hylende inn til mamma. Jeg var ikke klar for å havne i fengsel i en alder av 6 år. Det hele var jo en misforståelse. En gedigen tabbe! Jeg var ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Fullstendig uskyldig. Mamma trøsta og sa det sikkert gikk bra. Det gjorde det.

Så jeg skulle fortsatt bli politi. Det var det jeg svarte da de voksne spurte. Jeg løp rundt med notatblokk, skreiv ned nummerskilt på biler jeg mente sto feilparkert, tok farten på forbipasserende og spionerte på søstera mi for å finne fellende bevis. Jeg mislyktes totalt. Hun var lei av hele meg og anmeldte meg til mamma for grov trakassering og for at jeg på krenkende vis hadde tilegna meg informasjon om henne via hemmelige og strengt bevoktede dagbøker hun hadde liggende på rommet sitt. Ikke strengt nok bevoktet, spør du meg.

Saken ble heldigvis henlagt grunnet bevisets stilling. Og jeg innså at dette med politi ikke lå for meg. For farlig. For mange fallgruver. Spesielt dette med å jobbe undercover.

Den første drømmen var å bli politi. Så skuespiller. Ukas spaltist skriver om framtidsdrømmer, noe du aldri bør slutte med, uansett alder. Foto: NTB scanpix 

Så da bestemte jeg meg for å satse som skuespiller i stedet. Foreldrene til nabovenninna hadde skaffet seg filmkamera, og jeg elsket å stå foran. Livet som filmstjerne var både gøy og utfordrende. Jeg hadde omtrent ikke tid til å være hjemme. Den ene filmen etter den andre ble produsert. Og jeg hadde hovedrollen i alle. Mens lillebroren til venninna mi fikk spille statist. På merittlisten hadde vi storslagne filmer som: «Frøken fjolle og mannen hennes», «Herr Jern og fru Fjern», «Mord uten morder» og «Munkemord – hvor ble det av alle munkene».

Jeg fikk prøvde meg på scenen også. Min største rolle hadde jeg i 6. klassen, som frekk og freidig miljøsvin i «Den levende skogen». Skuespillerkarrieren var virkelig på opptur. Helt til de beskjedne fjortisåra satte inn. Kviser og mindreverdighetskompleks tok helt overhånd og jeg la drømmen på is.

Men så falt omsider brikkene på plass. Jeg bestemte meg da vi hadde sjangeren «intervju» i norsktimen i 8. klasse. Her kunne jeg spørre ut medelevene mine om det meste og avdekke ny informasjon. Jeg elsket å leke med ord og bygge historier. Jeg ble redaktør for skolens julehefte, intervjua Tande P under den spekulative tittelen «Tande Ps hemmelige barndomsjul på Frøya», og nå var jeg så sikker som jeg kunne bli: Det var journalist som var mitt kall!

Jeg forsto fort at veien inn i yrkeslivet langt fra var strak. Jeg starta allerede som 14-åring. Som tangskjærer. Ja, det er et yrke. Å skjære tang. Tonn på tonn på tonn. Til alle døgnets tider. For så å lempe det opp i en pram og kjøre det til fabrikken som laga tangmel og sendte det til Kina. Et tonn kosta 345 kroner. Man kunne bli rik av sånt. Nei, det kunne man ikke.

Jeg skjønte etter hvert at det lønte seg å finne en arbeidsplass med faste arbeidstider og tariff, og flere somrer på rad tilbrakte jeg ved et samlebånd på en laksefabrikk. Fileterte, rippa og pakka. Helt til jeg nesten skar av meg fingeren på en fileteringskniv, måtte sy tre sting og ble sykmeldt i to uker. Det var nok til at jeg hoppet på en ny utfordring: Guide ved Kystmuseet på Hitra. Her grilla jeg pinnebrød i et langhuset og fortalte røverhistorier fra jernalderen, banka på dører i Dolmen by og parodierte fiktive personer som bodde der. En gang låste jeg et tysk ektepar inn i ei eventyrhule, men det er en annen historie.

Sommeren etter var jeg programleder for en kristen radiokanal i Trondheim. Spilte salmer og kjørte i gang gudstjenester. Ikke helt meg, så en dag fant jeg ut at jeg skulle sprite opp det hele ved å lage et sportsinnslag helt uten et snev av interesse for sport. Så jeg stakk på Rosenborgkamp og inn i herregarderoben etter endt kamp, sammen med resten av journalistene. Det var bare det at resten av journalistene var menn – jeg ble kasta ut av Ola B. Riise, og lagde et radioinnslag om dét i stedet.

Jeg pakka hele tiden nye ting opp i sekken min – akkurat som Espen Askeladd – kjekt å ha om man skal vinne prinsen og halve kongeriket. Opplevelser, erfaringer, kompetanse, mennesker, relasjoner, kunnskap – stein for stein bygget jeg en grunnmur, som skulle være stødig nok til å bære et helt liv. Og så fikk jeg omsider jobben jeg drømte om. Journalist i rikskringkastingen. NRK. Drømmen gikk i oppfyllelse i en alder av 24 år. Hadde jeg nå nådd destinasjonen. Var dette endestasjonen på den spennende, lange og kronglete veien inn i arbeidslivet?

Nå jobber jeg ikke lenger i NRK. Ikke fordi det ikke innfridde – langt ifra – jeg levde drømmen i 10 år, jeg. Og satte meg nye mål jeg kunne strekke meg etter. Nå jobber jeg i arbeids- og inkluderingsbedriften Fides. Og jobben min handler om nettopp dette: Veien til arbeid. For mange nettopp: Veien til drømmen.

Nei, man må aldri slutte å reise mot nye mål eller bevege seg framover mot destinasjon framtida. Og du som nå står på trappa til det som føles som ditt livs største avgjørelse, nemlig yrkesvalg, vær tålmodig, fyll på med erfaringer og ta vare på menneskene du møter. Slutt aldri å drømme, tørre, prøve, feile og vinne. Litt etter litt. Stein for stein. For kanskje var det ikke drømmen som var målet, men veien dit. God tur!

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides