Spaltisten

Nye tanker om høyere utdanning

På 1960-tallet handlet høyere utdanning om å «bygge landet». Nå handler det om å bli mer innovativ enn andre land.

Espen Leirset er stipendiat ved Nord Universitet. 

Spaltister

Tre store reformer har preget høyere utdannings-området etter krigen. Den første, på 1960- og 1970-tallet førte til opprettelse av en lang rekke små høgskoler spredt rundt i landet. Distriktshøgskolen i Steinkjer var blant annet resultat av denne reformen.

Den andre store strukturreformen skjedde på 1990-tallet, da distriktshøgskolene og profesjonshøgskolene ble sammenslått fordi man mente det var for mange små læresteder. Reformen førte til at 98 statlige høgskoler i 1994 ble sammenslått til 26 større enheter, men campusene besto nokså uendret. Lærerutdanningen og sykepleierutdanningen ble eksempelvis slått sammen til Høgskolen i Nord-Trøndelag sammen med distriktshøgskolen i Steinkjer.

L¾rerh¿gskolen (HiNT), H¿gskolen i Nord-Tr¿ndelag, bygning, kirkegata 1  Foto: Roger M. Svendsen

Selv om Steinkjer og Levanger strengt tatt ikke hadde så mye å gjøre med hverandre i den daglige drift under paraplyen Høgskolen i Nord-Trøndelag, framstår reformen som vellykket og effektiv, fordi antallet institusjoner ble redusert til en tredjedel.

Den tredje reformen er strukturreformen vi nettopp har lagt bak oss, eller kanskje rettere sagt: Som vi står midt oppe i. Resultatet av denne reformen er at et stort antall høgskoler har blitt til universiteter. To sentrale dokumenter danner bakteppet for strukturprosessen.

Det første er Stjernø-utvalgets rapport fra 2008, som la til grunn at todelingen mellom høgskoler og universiteter var et tilbakelagt kapittel: «I dag er det ingen vei tilbake til en klar arbeidsdeling mellom universitetene og høyskolene» heter det i rapportens side 58.

Strukturreformen skjøt likevel fart først etter regjeringsskiftet i 2013, og i 2015 kom den andre rapporten som legger grunnlag for den siste strukturreformen, nemlig stortingsmeldingen «Konsentrasjon for kvalitet».

I studiet av offentlige reformer, dreier mye seg om å forstå hvilke «tanker i tiden» det er som preger reformpolitikken. Dette bidrar til å forklare hvorfor vår tids reformer ser så annerledes ut enn reformene for 40 år siden.

På 1960-1970-tallet dreide offentlig politikk seg i stor grad om å «bygge landet» etter annen verdenskrig. En utstrakt velferdsstat måtte spres til alle borgerne, noe som ga en omfattende distriktspolitikk, som gratis høyere utdanning til hele landet. Etter høyrebølgen på 1980-tallet og enden på den kalde krigen rundt 1990, fikk vestlige demokratier andre prioriteringer. Vi fikk doktrinen om en «effektiv» stat, og troen på at landene måtte konkurrere om å skape best mulig miljøer innen vitenskap og teknologi.

Enkelte forskere kaller endringen i tankemåte som en overgang fra «velferdsstat» til «konkurransestat». I 1993 tiltrer Bill Clinton som USAs president, og snakket om «en global økonomi, hvor vi må konkurrere med nasjoner verden rundt». Her i Europa åpnet EU opp for nye land fra Øst-Europa, og EU-kommisjonens president Jacques Delors svarte på Clintons utfordring med å åpne «the competitive race» mellom Europa, USA og Japan. Europa og USA la en strategi for global konkurranse, og 1993 kan slik sett dateres som året da omleggingen av nasjonale velferdsstater til nasjonale konkurransestater startet.

Tenkingen om konkurransestat preger statens reformpolitikk, særlig innen høyere utdannings-området. I både regjeringsplattformer og i offentlige dokumenter fremheves konkurranse, hvor høyere utdanning beskrives som et suksesskriterium for at landet skal hevde seg i den internasjonale konkurransen. Slike formuleringer var helt fraværende da høgskolene ble etablert i sin tid.

Strukturreformen innen høyere utdanning kan derfor ses på som et resultat av globaliseringen. Utdanningens rolle endrer seg i dette bildet fra å dreie seg om «demokratisk dannelse» til «fokus på ferdigheter». Slike ferdigheter er nødvendige for å bli effektive arbeidstakere, slik at man greier å konkurrere mot mennesker fra andre land.

Konsekvensen av dette er at målkravene knyttet til internasjonale forskningsprogrammer, internasjonal publisering og deltagelse i EU-basert forskning i «fremragende» miljøer bare vil bli sterkere. Det er naturligvis vanskelig å få dette til å gå i hop med å være tett på regionen man er en del av.

Derfor fører reformene til store målkonflikter. Eller kanskje er det et bedre ord å kalle det en politisk spagat.

Espen Leirset

stipendiat, Nord Universitet