Spaltisten

«Jeg er klar. Nærmest overmoden, og hvem vet; kanskje henter jeg fram det gamle hoppetauet mitt og synger med.»

– Jeg er klar. Nærmest overmoden, og hvem vet; kanskje henter jeg fram det gamle hoppetauet mitt og synger med, skriver ukas spaltist. 

Spaltister

Hvor var du da Bobbysocks halte i land den første seieren til Norge i Melodi Grand Prix? Om du eksisterte på den tiden i det herrens år nittenhundredeogåttifem, så vet du det. Jeg tipper du satt i sofaen. Den i brun fløyel? Eller kanskje i den nyerverva sakkosekken. Klistra til skjermen, sammen med resten av det norske folk. Og du felte en tåre du og, da de kom løpende ut på scenen i sine matchende rosa paljettjakker. Innrøm det!

Jeg er egentlig for ung til å huske. Men jeg vet jeg satt der jeg og. Det demrer. At jeg satt der foran tv’n. Jeg hadde nemlig fått lov til å være ekstra lenge oppe denne lørdagskvelden. Det var jo finale i Melodi Grand Prix, og hele familien satt benka. Med rypsjit (eller Cheez doodles, som det heter i siviliserte strøk) på bordet og Solo i glasset. Glemt var rettsaken mot spiontiltalte Arne Treholt og aids-epedemien. Norge vant Melodi Grand Prix – European Song Contest. MGP. ESC. OMG!

Og selv om det ble lenge til Norge igjen kunne slå seg på brystet og kalle seg den beste musikknasjonen i HELE Europa, satt jubelbrusen fra 1985 i lenge. Jeg ble Grand Prix-fan det året. Snart fire år, og en musikksmak allerede lagt i ruiner. Neida. Jo, litt … En tradisjon var i alle fall født; hver eneste mai satt familien samla for å se Grand Prix.

Vi så Ketil Stokkan synge «Brandenburger Tor» med stor innlevelse, brylkrem i håret og pendressen på. Vi så Merete Trøan – med høyt hår og pastellfarger – synge om drømmer og framtidsvisjoner. Vi trykte Bettan til vårt brystpanel, og tross svensk aksent sklei hun rett inn på vegg-til-vegg-teppet i peisestua vår. Og vi så … ehm … kjekkasen Tor Endresen, den merkelige Jan Teigen, folkelige Hanne Krogh og mystiske Secret Garden. Vi lærte oss alle de 19 ordene i «Nocturne» og resten av tekstene, og sang med. I skjønn og følsom duett! Og hvert eneste år var vi like sikre på at vi skulle vinne. Vi skrev poeng, lo av håpløse kjoler, banna og slo i bordet hver gang Sverige fikk poeng. Og vi slo enda hardere i bordet da svenskene ikke ga oss poeng. Vi hadde jo tross alt skjenket dem en 12-er, selv om låta var crap. I bakgrunnen tura Jostein Pedersens frekke nordlandsdialekt. En nonchalant kommentator med en ironisk distanse til hele begivenheten. Det hadde ikke vi.

Jeg tredde på meg håpløse kjoler og dansa rundt på stuegulvet med hoppetau som mikrofon, mens jeg var programledere, som snakka både engelsk og fransk. Jeg var deltakerne fra alle de europeiske nasjonene, som alle sang på hvert sitt språk. Jeg var publikum og dirigent. Og Norge var selvfølgelig alltid suverent best. Mens pappa holdt seg for ørene og lurte på om dattera hadde pådratt seg en diagnose etter år med glitter, glamour, paljetter og sanger med pompøse tekster og modulering. Hvor skulle dette ende …

Men så kom Stig Van Eijk. Med tullete fartsstriper på kinnene og fletter i håret. Han var hipp, og han sang på engelsk. Jeg hadde flytta hjemmefra. Og da mamma ringte for å sjekke om jeg i tradisjon tro så Grand Prix, sa jeg ja. Selv om jeg egentlig satt på en mørk og røykfull hybel med en øl for mye, og hørte på Frank Zappa og Tom Waits.

En æra var over.

Og denne æraen har vært over lenge. Skjønt skal jeg innrømme at selv jeg måtte gråte en skvett da jeg så den ekstatiske Ivo Caprino-figuren fra Hviterussland vinne for noen år tilbake. Rybaks eventyrverden tok rekord i 12-ere, mens tårene trillet ned i morsmelka. Visst kan jeg skylde på ammetåke og hormonsvingninger, men kanskje var det ikke det. Kanskje var det den lille, forsømte Grand Prix-entusiasten langt der inne et sted – mellom aorta og høyre forkammer – som trengte seg fram og ville ut.

Jeg har ikke vært spesielt flink til å følge opp denne forsømte delen av meg selv. Jeg må innrømme det. Men i helga er det en annen forsømt del av meg som presser på. Nemlig skapverdalingen i meg. For når en av tekstforfatterne til det norske bidraget «Spirit in the sky» er fra Verdal, skal det sjølsagt heies! Det skulle bare mangle. Jeg er klar. Nærmest overmoden, og hvem vet; kanskje henter jeg fram det gamle hoppetauet mitt og synger med. Video blir ikke å finne på YouTube.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskonsulent i Fides