Sterkt møte med 22. juli: «Vi gikk inn. Og alvoret slo inn over oss.»

Idar Kjølsvik forteller at opplevelsen ble atskillig sterkere enn først antatt. 

Spaltister

I august starter rivingen av Regjeringskvartalet i Oslo. Høyblokken og alle andre bygninger som ble sprengt og ødelagt av terroristen 22. juli 2011 jevnes med jorden – og et nytt og annet regjeringsområde bygges. Men fortsatt kan man oppleve Angrepet på Norge på kroppen, midt i Oslos hjerte.

Vi var der nå på mandag, og opplevelsen ble atskillig sterkere enn vi hadde planlagt. Ingen av de fire ungene våre hadde vært her før, og kontrasten til stemningen på Karl Johan var til å ta og føle på for både liten og stor. På Karl Johan sydende stemning, sol og folk fra hele verden. I Regjeringskvartalet dystert og mørkt, nesten ikke folk og glassbitene fra 2011 ligger fortsatt i hauger og minner oss om den gangen de de føyk rundt omkring og skadet og drepte folk. På et midlertidig minnesmerke fant vi navnet til nabogutten vår på Nesset.

Mamma Sabine greide ikke mer enn dette. Minnene ble for sterke og hun orket ikke å bli med inn i 22. juli-senteret. Hun var den eneste sjelesørgeren på jobb, da de overlevende fra Innherred kom heim til Levanger 24. juli. Rådhuset var fullt av folk i sjokk og ingen visste hva de skulle si. Så gikk det slag i slag, timene og dagene kom og gikk, men ingen hadde noe fornuftig å si. Heller ikke presten.

Ungene våre, derimot, de var kun fire, seks og sju år gamle da terroren rammet. Den yngste var ikke født en gang. De ble skånet så godt vi kunne, og husker knapt at det var noe spesielt. En spurte riktignok hvorfor vi var mer opptatt av denne bombemannen enn av våre egne barn. Men de var stort sett forskånet fra det hele. Derfor var de heller ikke engstelige for å gå inn, heller nysgjerrige.

Vi gikk inn. Og alvoret slo inn over oss. Security og uniformerte guider som snakket stille og rolig. Forklarte oss rekkefølgen på det vi skulle oppleve. At den yngste helst ikke burde se på noe av dette, men heller sitte og tegne. At det var 14-års aldersgrense på å se filmene der ofrene forteller, at tolvåringen vår ikke hadde godt av å se på.

Det første rommet var et slags mausoleum – et strengt rom med portrett av alle de omkomne. Og det var jo nesten bare barn som hang på veggene! Selv om jeg godt visste det, hadde jeg helt glemt hvor unge de var. Emil, ham fant vi nesten med en gang. Unge, vakre nabogutten vår som solgte Dagbladet i helgene. Som kom inn og hjalp Leonard med byggesettet som var for vanskelig å sette sammen.

Og alle de andre, gutter og jenter med liv som sto i knopp. Nå har de hengt i mausoleum i åtte år. Det var sterkt for meg – og ungene begynte å skjønne alvoret.

I neste rom ble det vist film. Overvåkingsfilmen fra Regjeringskvartalet der terroristen kjører den hvite varebilen og parkerte på baksiden av veggen vi så filmen på. Akkurat der vi var, altså. Så sprengtes den og etterlot seg et inferno av glassbiter og andre skarpe ting som drepte mange og skadet mange flere. Om ikke før, så tror jeg ungen skjønte alvoret akkurat her.

Det største rommet inneholdt mer informasjon enn vi kunne fordøye. Men utstillingen ble holdt sammen av en tidslinje, og den hjalp oss til å forstå. Sterkest for meg personlig, var det å se bombebilen. Den hadde jeg ikke tenkt på at kunne eksistere, men det gjør den altså. Restene av bombebilen er utstillingsrommets sentrum, og her fikk min egen smerte noe konkret å feste seg til. Her ble jeg stående lenge.

Ungdommene mine var på dette tidspunktet blitt helt stille. De reagerte ikke lenger når jeg snakket til dem.

Rommet med 14-års aldersgrense var det neste. Enkle små intervjuer satt sammen til en film. Overlevende fra Utøya som rett og slett fortalte hva de hadde opplevd. Jeg maktet ikke mer enn en halv filmsnutt, så måtte jeg ut. Sorgen i meg søkte en utvei, og den kom plutselig på at lille gullungen satt og tegnet. Og hun behøvde helt sikkert min omsorg akkurat nå! Jeg småløp ut fra filmrommet og klamret meg til den lille for å slippe å se mer.

De tre store ble sittende og se på filmen. Fortellinger om et inferno verre enn man kan forestille seg. Fortalt av gutter og jenter som var like gamle som dem selv da det skjedde. Selv var jeg blitt urolig og gikk ut for å søke trøst hos kona mi. Vi bestemte oss for at det var nok for denne gang. Jeg gikk inn og hentet ut de tre store. De sa ingenting. Jeg sa ingenting. Vi gikk til en Prix-butikk og kjøpte oss mat. Den spiste vi uten å si så mye. Så gikk livet og feriedagen videre. Og en gang skal jeg spørre dem om hva de opplevde. For én ting vet jeg; 22. juli må formidles videre.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet