Spaltisten

Utidig slenging med skamleppa

Spaltister

Det har åpenbart blitt populært å røre rundt i folks skamfølelse for å løse nasjonale og globale utfordringer. Det startet med flyskam og siden har svineskam og kjøttskam blitt gjenstand for mer eller mindre dype intellektuelle samtaler på tv, radio, og ellers i det offentlige rom. Jeg henger ikke helt med, må jeg innrømme. I frykt for å bli akterutseilt og avskiltet, har jeg tatt en grundig runde med meg selv for å finne ut om jeg har behov for å kalibrere skamvettet.

For å gå litt vitenskapelig til verks så defineres skam som følgende: «Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). Skam gjør det vanskelig å opptre konstruktivt, men kan disponere for aggresjon rettet mot en selv eller tilfeldige andre. Skam er kjent fra alle kulturer, og brukes iblant som et nokså uheldig virkemiddel i oppdragelsen» (Store norske leksikon).

Skal jeg kansellere flyreisen til Østerrike for å sove godt om natta, spør dagens spaltist. Nei, han har bestemt seg for at ferieturen gjennomføres som planlagt. Foto: NTB scanpix  Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

Sånn sett så er jeg i målgruppen for flyskam. Jeg skjønner godt at forbrenningen av fossilt drivstoff ikke er bærekraftig, og at fly er en versting. Flyindustrien har heldigvis gjort forbilledlig mye for å redusere drivstofforbruket de siste åra, antakelig både av økonomiske og miljømessige hensyn. I det store bildet er utslippene fra luftfarten små, rundt 2 prosent. Når statsministeren gjentatte ganger nå i sommer må forsvare hvorfor hun ikke har flyskam, så tenker jeg at det finnes større spørsmål som vi heller må bruke tiden på. Så skal jeg kansellere flyreisen til Østerrike for å sove godt om natta? Nei, ferieturen gjennomføres som planlagt. Føler jeg et snev av skam som følge av denne noe lettsindige beslutningen? Ikke i det hele tatt.

Jeg har ikke sett svinedokumentaren som ble sendt på NRK - jeg liker verken skjult kamera eller skjult agenda. Jeg har heller ikke engasjert meg særlig i debatten som har rast i sosiale media i etterkant. Men jeg har en klar formening om saken: 1) Dyrevelferd skal settes øverst. De som ikke kan forholde seg til dette må lukes bort. 2) Jeg har svært stor tiltro til norske bønder generelt. De jeg kjenner har stor omsorg for dyra sine, og de nedlegger en stor innsats for å skaffe oss god og trygg mat på bordet.

Ekstremistene blant den urbane forbruker som lever fjernt fra fjøslukta drar alle over samme svine-kam og vil boikotte hele næringa. Føler jeg svineskam? Overhodet ikke.

Så har vi kommet til kjøttskam. Denne er ikke like opplagt. Globalt står dyrehold for 14-18 prosent av de menneskeskapte klimautslippene, og artsmangfoldet settes under press. En gjennomsnittlig nordmann setter visstnok til livs hele 6 okser, 28 griser, 1.300 kyllinger og 23 sauer i løpet av livet (usikker kilde). I det store bildet er uansett dagens kosthold ikke bærekraftig i en verden med stor befolkningsvekst. Vi bør derfor vri kostholdet noe i retning av mer grønt og mer høsting av havets ressurser. Globalt er mye i ulage, men norsk og skandinavisk landbruk blir trukket fram av FN som eksempel på bærekraftig matproduksjon. Så akkurat mens vi står der og nyter trøndersommeren og fyrer opp grillen, iført polvotter i stedet for grillvotter, så mener jeg bestemt at vi skal nyte både livet og den svartsvidde biffen. Gjerne med en god øl til – heller halvfull enn skamfull.

Jeg har nå kvasianalysert (jfr TFoU) de tre mest aktuelle formene for skam. Men hva blir det neste? Her er det bare fantasien som setter grenser. Sånn umiddelbart så tenker jeg på store og små spørsmål som matirestavfallskam, melkekartongbretteskam, ølskam, flatulensskam, egg&baconskam, slålensidetfriskam og så bortetter. Men er skamfølelse i det hele tatt egnet som virkemiddel for å skape en bedre verden?

Kirken på sitt mørkeste har oppigjennom tidene appellert til vår skamfølelse for å få oss til å gå i kirken, betale avlat og lignende. Konsekvensene av å ikke innfri kunne være å bli uthengt som hedning og unnasluntrer på kirkebakken, eller å ikke bli konfirmert og havne i klørne på Gammel-Erik. Kombinasjonen skam og tenders gnidsel var og er en skremmende kraftpakke. Jeg kjente et snev av denne følelsen selv på slutten av sekstitallet, da det gikk relativt seint å fylle garnet med stjerner i oppmøtekortet på søndagsskolen. Men en knivodd skam tar ingen skade av. Jeg husker fortsatt skamfølelsen da jeg som guttunge ble tatt på fersken med tre store røde jordbær anskaffet fra annenmanns eiendom. Det var gammeltanta mi som plutselig og uventet slo opp kjøkkenvinduet og ropte indignert «Du må itj stållå jordbera mi nei, Per Anders!». Det var en lærepenge. Eller da vi arrangerte sirkus med 120 betalende tilskuere og satt igjen med 70 blanke kroner i en kopp. Vi hadde store planer for disse kronene, men drømmene fikk en brå slutt da en stolt lærerinne kom drassende med en journalist fra Trønder-Avisa og sa at pengene skulle gå til et veldedig formål. Vi følte et stikk av skam og ble litt lange i maska med det samme, men senere ble vi stolte og fornøyde da vi så oppslaget «Landets yngste sirkusdirektør – samlet inn 70 kroner til Biafra» på framsida i avisa. Det er med andre ord mye positivt å si om å utvikle litt skamvett på dannelsesreisen mot det «gagnlege menneskje». Men hva når skamfølelsen blir overveldende og kronisk? Og det nesten går sport i å skamme seg mest, et slags NM i offentlig gapestokk?

Tilbake til Store norske , «Skam gjør det vanskelig å opptre konstruktivt, men kan disponere for aggresjon rettet mot en selv eller tilfeldige andre». Dette er også min konklusjon. Vi lever i en skjebnetid med store fundamentale utfordringer. Men skam er ikke egnet til å redde verden. Skam gjør oss bare redde, handlingslammet og ufrie.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo