Spaltisten

«I denne kampen mot trollene undres jeg over hvor alt dette hatet kommer fra?»

Ukas spaltist skriver om nettrollene som ikke vil se dette. Bildet viser flyktninger reddet av en båt med frivillige hjelpere utenfor den italienske øya Lampedusa. (AP Photo/Olmo Calvo) 

Spaltister

Espen Askeladd var en tøff, ung mann. Dristig og listig dro han ut i den store, mørke skogen for å kjempe mot troll.

Jeg er ikke like tøff. Jeg er mørkredd. Ikke på den måten at jeg er redd for mørket, men jeg er redd for det dystre og destruktive. Jeg er redd det hatske og umenneskelige. Jeg liker ikke frykten som skapes av å ikke se lengre enn sin egen nesetipp. Jeg liker meg i lyset. Ikke i skyggene. I skyggene lurer trollene. Grumset. Som ikke tåler dagslys. Jeg oppsøker disse trollene så sjelden jeg kan.


 

Men innimellom krøker trollene seg ut av mørket og inn i lyset. Troll gjør det når de lukter at noe er i endring. Når noe ikke lenger skal være som det alltid har vært. Når verdenen de lever i kan komme til å bli tilført noe nytt. Eller når komforten blir trua av forferdelige bilder av druknede barn, fedre i dødskramper som klamrer seg fast til noe som ikke lenger er der, paniske og hylende familiemedlemmer og fortvilte hjelpearbeidere. Da blir de lyssky trollene mørkredd … Da kommer de ut til oss.

Troll takler dårlig det som er annerledes. Det som liksom ikke tilhører «vår verden». Som om det finnes to forskjellige jordkloder ... De er redd kulturer de ikke har vokst opp med. De er redd mennesker som snakker andre språk og spiser annen mat. Troll liker seg i skyggedalen, der de får være i fred. Der de slipper å ta verden innover seg. Der de kan sitte i skyggen og ha det behagelig. Men frykten for besøk i skyggedalen har altså jaget de ut i dagslyset. For hva om disse menneskene, med en annen hudfarge, et annet språk og en annen kultur, får hjelp. Hva om hjelpearbeidere, som frivillig og med livet som innsats, klarer å redde en del av disse menneskene. Disse menneskene, som er akkurat like mye liv, kjøtt og blod og kjære familiemedlemmer som oss. Hva om de kommer til oss. Hva da, Troll?

Per i dag er 65 millioner mennesker på flukt i verden, ifølge Flyktningehjelpen. 65 millioner! Halvparten er barn. Enn om noen av de hadde vært dine. Jeg så spørsmålet stilt i en kronikk forrige uke, og syns spørsmålet er meget betimelig: Hvor langt unna må et barn som drukner være før du slutter å bry deg?

Men Hr. og Fru Troll mener de kan snu seg bort. De ber om å få slippe å se. De syns vi skal slutte. Slutte å bry oss. Slutte å snakke om det som er ubehagelig. Slutte å hjelpe. Slutte å redde liv. Slutte å være menneskelige. For dét er skummelt, syns Trollet.

Derfor krøker det seg ut i dagslys og roper om hjelp, og mumler ett eller annet om kristenmanns blod. Det hytter med nevene og rister i furet og værbitte granlegger. Det stiller seg breibent foran porten til Soria Moria slott, og påberoper seg eierskap til hele kongeriket og prinsessa med. Så henter trollet opp eder og galle fra sitt innerste, fryktinngytende kammer i berget det blå. Og lar det flomme utover sosiale media, på diverse nettfora og i debatter. Nei, jeg orker ikke gjengi det de skriver. Vil ikke. Innleggene fortjener ikke mer oppmerksomhet.

Da henter jeg heller fram min indre Espen Askeladd. For selv om alt det trollet spyr ut gjør meg mørkredd, skal det ikke vinne. Det skal få spise i seg hvert et eneste ord, til det sprekker. For når mennesker reiser fra alt de har, tar med seg barna sine og flykter i overlasta båter, vel vitende om at det kanskje er det siste de gjør, da flykter de fra noe som er verre enn døden. De flykter fra terrorister - de verste verden noen gang har sett. Terrorister med våpen så grusomme at det er verdt å ofre livet i flukten.

Og når de – slitne etter flere døgn på reise, med en sorg i hjertet over drepte familiemedlemmer, hjem i ruiner og knuste drømmer og framtidsplaner – kommer til oss og ber om hjelp, skal vi selvfølgelig ta imot dem. Selvfølgelig skal vi det! Og selvfølgelig skal vi hjelpe mennesker som er i ferd med å bli slukt av døden. Om det er her hjemme eller om det er et helt annet sted i verden. Vi skal hjelpe!

I denne kampen mot trollene undres jeg over hvor alt dette hatet kommer fra? Er det redsel for å miste noe? I så fall hva? Hva er det Trollet eier, som ikke skal deles? Eller er det frykt for å bli gjennomskua. Følelsen av å ikke være god nok, tøff nok, sterk nok. Eller er det frykten for at verden utenfor skyggedalen faktisk ikke er så vakker og bekvem som man skulle ønske. Er Trollet redd det skal bli bekjempa av menneskelig samvittighet og medmenneskelighet?

Eller er det redselen for å se og oppleve noe nytt? Redselen for å få en smakebit av det ukjente? Møte nye mennesker? Eller er det redselen for at bekvemmeligheten under steinen i skyggedalen skal rokkes ved? Redselen for at de – fra dette andre landet – skal være bedre og flinkere? Er det sjalusi som river og sliter i trollene? Ren misunnelse over at noe de ikke kjenner til, noe annerledes, skal komme inn i det trygge, kjedelige mørket og spre lys, farger, nye smaker og spennende tanker og historier?

Uansett hva det er må det være utrolig trist å være troll, tenker jeg. Det må være trist å være redd hele tiden. Redd for både lys og mørke. Det må være trist å ligge under en stein i skyggedalen mens verden og livet passerer.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskonsulent i Fides