Spaltisten

Folkehelsa endrer seg, og vi kan velge den videre utviklingen

OSLO 20070529 Ensom jente. Alvorlig. Tenker. Tankefull. Deprimert. Trist jente. Mobbing. Mobbeoffer. Jeans. Barfot. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX NB! Modellklarert  Foto: Sara Johannessen, NTB scanpix

Spaltister

I sommer kom den foreløpige rapporten fra HUNT 4. Mange som er opptatt av befolkningens ve og vel har ventet spent på resultatene. Denne gullgruven om hvordan befolkningen nord i Trøndelag har det er ikke bare viktig for forskere, byråkrater og politikere. Den er gull verdt for alle, nettopp fordi det tilbyr en mulighet til å jobbe bedre og kunnskapsbasert i folkehelsearbeidet. Folket, det er jo oss. Det er vår helse og livskvalitet det handler om.

Rapporten beskriver store endringer i helserelaterte forhold i løpet av de siste fire tiårene HUNT har pågått. Den maler et bilde over hvor sterkt de rådende levekårene og samfunnsforholdene påvirker oss, på godt og vondt. Mye er godt. Vi lever stadig lengre, og internasjonalt er nordmenn blant verdens gladeste og friskeste folk. Forskning viser at vi langt på vei kan takke velferdsstaten vår for denne utviklingen. Velferdsstaten gir et sosialt ansvarlig sikkerhetsnett som skaper muligheter, verdighet og trygghet, også når sykdom og kriser oppstår. Stadig flere lever lenger med sykdommer og plager, dels på grunn av at vi blir eldre, og dels fordi samfunns- og livsvilkår er i konstant endring. Bærekrafta i framtidens velferdssamfunn avhenger av folkehelseutviklingen, og folkehelsa avhenger av samfunnsutviklingen. Det gjelder å påvirke så godt vi kan, i retning av helse og livskvalitet for alle. Ikke som moralpoliti med høye pekefingre (hverken fra fagprofesjonelle, byråkrater eller andre medmennesker), men som mulighetenes samfunn der folk kan leve et liv de har grunn til å sette pris på.

Den største trusselen mot folkehelsa er at ulike livsbetingelser gir seg utslag i systematiske sosiale ulikheter i helse, i tillegg til de helseutfordringene som klimaendringene vil skape. Dette er både et bærekrafts- og et rettferdighetsproblem. Helsen vår avhenger av sosiale og økonomiske levekår, der yrke, utdanning og inntekt spiller en stor rolle. På individnivå er det selvsagt store variasjoner, men når vi ser på gjennomsnitt og fordeling er trenden krystallklar. Rapporten fra HUNT bekrefter dette. Et eksempel er at mens 18% av kvinner med høgskole- eller universitetsutdanning oppgir dårlig egenvurdert helse, gjelder dette for hele 41% av kvinner med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå. Trenden er lik for de aller fleste helse- og sykdomsmål, for begge kjønn, i alle aldre. Forskning viser at én av ti ungdommer i dagens Norge dyttes ut av samfunnet i «utenforskap», og ikke deltar aktivt i utdanning, opplæring, arbeid eller øvrig samfunnsliv. Tallet er økende. Det er grunn til å være bekymret.

En annen bekymring er befolkningens psykiske helse. Andelen av befolkningen som opplever psykiske plager og lidelser skaper hodebry, for forskere, fagfolk, politikere og folk flest. Psykiske plager og lidelser (som henger sterkt sammen med fysisk helse), er det som tapper befolkningen mest for overskudd, livskvalitet og arbeidskraft. HUNT4-rapporten viser at ca 20% av ungdommer i alderen 13–19 år hadde skadet seg selv med vilje, en eller flere ganger. 44% av jenter i samme aldersgruppe rapporterer betydelige symptomer på angst og depresjon. Rapporten, samt andre kilder til folkehelsedata, viser at egenrapporterte psykiske helseplager har økt dramatisk blant unge de siste tretti år, særlig blant ungdom. En mulig tolkning er at dette reflekterer større åpenhet om psykiske helseproblemer som påvirkes av den offentlige samtalen om psykisk helse. Det kan likevel ikke utelukkes at det har skjedd en reell økning av psykiske helseplager og lidelser i befolkningen de siste tiårene. Det må vi ta på alvor.

Folkehelseforskninga minner oss om at all verdens terapi og medisiner ikke kan kurere de store folkehelseproblemene som sosial ulikhet, fattigdom, ensomhet, levevaner og utenforskap. Vi trenger flere samfunnsdiagnoser, og færre individuelle diagnoser. Helse og trivsel bygges der vi lever livet – hjemme, i nabolaget, i barnehagen og skolen, på jobben, butikken, internett, i parken og på bussen, på korøvelsen, bingo’n, fotballbanen og i skogen. Helse er en grunnleggende menneskerettighet, og helt vesentlig for samfunnets bærekraft. FN-rapportene om retten til fysisk og psykisk helse fra 2017 og 2019, poengterer at god psykisk helse er ikke det samme som fravær av psykiske plager og lidelser. Det handler om et politisk, psykososialt og økonomisk miljø som gjør at individer og grupper kan leve verdige liv, med de samme rettighetene som andre, der alle kan få utfoldet sitt potensial.

Livskvalitet, frihet, trygghet og muligheter gir god folkehelse. Det øker samfunnsdeltakelsen, og styrker demokratiet. I tillegg er det ekstremt lønnsomt - faktisk samfunnets viktigste og sikreste sparebøsse. Økonomen James Heckmann vant Nobelprisen i økonomi fordi han påviste at det lønner seg å investere i mennesker og deres levekår, så tidlig som overhodet mulig i livsløpet. Tidligere i år lanserte KS «Utenforregnskapet», som dokumenterer gevinstene ved å forebygge fremfor å reparere. Sosiale ulikheter i helse og en stor andel av folkehelseutfordringene vi nå ser er sosialt skapte problemer det er mulig å gjøre noe med, og som krever politiske løsninger på tvers av sektorer og samfunnsnivå, i og av hele samfunnet. Det kreves politisk mot å satse på langsiktige gevinster som vil være usynlige og usikre i lang tid. Men det er helt nødvendig.

Vi har kunnskapen. Vi har virkemidlene. Så spørsmålet er om vi har viljen. Folkehelsa er ikke et individuelt ansvar. Det er først og fremst et politisk valg og et felles ansvar, noe også HUNT4-rapporten slår tydelig fast. En hovedårsak til at de foreløpige resultatene presenteres nå i sommer, er nettopp at folkehelsa og politiske prioriteringer bør diskuteres bredt i befolkningen og i de politiske partiene før høstens kommunevalg. I disse dager bør vi derfor være ekstra oppmerksom på det sosialmedisineren Per Fugelli lærte oss. Han sa: «Ordføreren er viktigere enn legen for folkehelsa. De fordeler levekår og dermed fordeler de folks helse».

Det viktigste folkehelsevalget vi tar, er derfor å bruke stemmeretten vår. God valgkamp. Husk på å velge dere selv og deres medmennesker underveis.

Dina von Heimburg

Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune