Spaltisten

Nå skal jeg stemme. Jeg kommer til å stemme på det partiet som har best oppdragelse.

Spaltister

Det hender jeg tenker at jeg burde ha vært alles mor. Jeg er kjærlig, men streng.

Når jeg observerer landets politikere og verdens ledere, tar jeg meg i å undres over mødrene deres. Trodde de på fri oppdragelse? Satte de ingen grenser? Lærte de ikke bort den universale regelen om at alle valg har konsekvenser?

Barna mine har fått sove lenge på helgene og da de var små fikk de ei dropseske nesten hver lørdag. De får finfine julegaver og vi drar på spennende ferier. De har fått lage festninger av møbler og pledd, og gjort kjøkkenet om til et laboratorium. Sånn sett har mine barn hatt det fritt og godt.

 

Nå har jeg også vært ganske streng og kompromissløs på områder. Det er på disse feltene jeg tror mødrene til verdens ledere og våre politikere sviktet. Burde jeg ta kontakt og dele dette med dem? Kan hende hadde vi alle hatt det bedre om disse prinsippene ble holdt.

For det første lærte mine barn fra de var ganske små at man ikke avbryter når andre snakker. Regelen var at om de hadde noe å si, skulle de legge en hånd på min og vente til jeg så på dem og sa at nå kunne de få ordet. Dette kunne ta opp til flere minutter. Når de endelig fikk ordet, hadde de ofte glemt hva de skulle si, eller så hadde de fått god tid til å tenke gjennom det de skulle formidle. Dette mener jeg bør praktiseres mer blant voksne, og spesielt blant politikere. Det er uhøflig å avbryte, og man lærer mye mer av å lytte til andre enn å snakke selv.

Videre gjorde jeg det tidlig klart for mine barn at de kommer aldri til å få viljen sin om de har et raseriutbrudd. Uansett hvor høyt de gråter, hvor hardt de slår, hvor lenge de ruller rundt på golvet og brøler, vil slik oppførsel ikke gi seier. Med denne regelen unngikk vi mye støy og ubehag. Dette burde kommuniseres med statsledere som for eksempel ikke får kjøpe verdens største øy, som ikke får slutt på avgifter de ikke liker, eller som ikke får så store kommuner og fylker de vil.

Så skal man lære seg å dele. Hvis man har mer enn det man trenger, gir man av overfloden sin. Dette kan være Barbie-dukker eller bamser som blir gitt til flyktninger, eller hjemmet vårt som alltid har vært åpent for gjester fra mange steder. Vi lager mat i store gryter så vi kan dele måltidet med flere, og vi har et stort spisebord der fremmede skal få spise. Har man sjokolade, deler man med dem som ingen har. Slik lærer barn at man blir rikere av å gi. Dessuten, må jeg tilføye: Vi lærer selvfølgelig våre barn at mennesker som er fattige eller på flukt ikke er fattige eller på flukt fordi de er dumme, late eller ønsker å drepe oss. Barn forstår dette nesten uten å få det forklart.

Dessverre er det mange av våre politikere som har vanskelig for å forstå det. Det ser faktisk ut som de tror at jo mindre de gir, jo bedre. Noen av dem sitter på TV og skryter av hvor lite regjeringen deres hjelper mennesker i nød. De sier at det er flott at Norge nå hjelper så og si ingen. Når jeg hører dette synes jeg de har dårlig oppdragelse.

Når man gjør noe dumt, skal man ta ansvar for dette og si unnskyld selv om man ikke mente å være dum. Det har mine barn måttet lære. De liker ikke å si unnskyld. Det gjør ikke jeg heller. Men man skal gjøre det likevel. Man skal ta ansvar når man har gjort andre vondt. Så når man for eksempel har drevet med politikk som har gjort at det blir mange flere fattige barn i landet vårt, eller at gravide må kjøre i åtte timer for å komme til et sykehus der de kan føde barnet sitt, eller når man uheldigvis har solgt landets ressurser til noen som ikke bryr seg om landets beste, eller når man har gitt toget vårt et utrolig teit navn, kan man jo bare si: «Dette var dumt gjort av oss. Unnskyld. Vi skal rette på feilen og forbedre oss.» Det overrasker meg at så mange ledere ikke hadde mødre som lærte dem å si unnskyld.

Så kan jeg tilføye at mine barn også lærte at alt er bedre med grovt mel. Dette mener jeg alle mødre bør lære barna sine. Jeg har ikke observert om dette er praksis blant verdens viktigste politikere og ledere, men jeg har en følelse av at de kanskje foretrekker hveteboller. Om det er tilfelle, er det veldig uheldig.

Nå skal jeg stemme, og jeg kommer til å stemme på det partiet som har best oppdragelse.

Oddny Gumaer

Skribent. Grunnlegger av Partners Norge