For første gang i mitt liv, er jeg blitt immigrant. Min status er: Aliens

Spaltister

For første gang i mitt liv, er jeg blitt immigrant. Mens jeg skriver dette, sitter jeg på flyet til USA, vi så nettopp vestkysten på Grønland! Det har tatt bortimot et år å komme så langt, og det har kostet både tid og penger. Som turist fra et vestlig land er det enkelt å reise en tur over dammen. Men denne gangen er vi ikke turister. Vi er blitt immigranter til et land på andre siden av verdenshavet. På amerikansk byråkrat-språk kalles vi «Aliens» - som er det samme ordet som brukes om marsboere og andre romvesener. På flyet vises det filmer om hvordan man må oppføre seg ved ankomst. Myndighetene vil vite praktisk talt alt om oss, til og med brukernavnene på sosiale medier har vi måttet gi til Big Brother. Dette får meg til å tenke på to ting: Først hva slags land og hva slags regime jeg er på vei inn i. Deretter hvordan andre immigranter har det når de ønsker seg til for eksempel Norge. Et tredje spørsmål forventer jeg kommer til meg senere, men ikke akkurat nå, nemlig hvor bra vi har det i Norge.

Ettersom Amerika-turen ikke akkurat har vært hemmelig i lokalsamfunnet, har jeg de siste månedene fått høre en rekke fortellinger og forestillinger om USA. Flertallet handler om Donald Trump, og er uten unntak negative. Det oppleves som om amerikansk politikk er i en negativ spiral og at alt stadig blir bare verre. Selv ser jeg det på samme måte.

The Statue of Liberty (AP Photo/Kathy Willens)  Foto: Kathy Willens, AP

Det er vanskelig å se lyspunkt rundt denne presidenten og administrasjonen hans. Samtidig er jeg likevel nysgjerrig på å lære mer om både politikk og samfunn. Trump har jo et flertall av velgerne bak seg, og kan se ut til å kunne bli gjenvalgt. I et alminnelig norsk hode er dette den reneste politiske galskap. Men amerikanere flest er da vel like fornuftige som nordmenn flest? Hva er det som ligger bak?

Og hvorfor er USA «Det lovede land» for praktisk talt hele verden, inkludert meg selv? Jeg har jo vitterlig kjempet hardt for å komme meg hit? Jo, Amerika på sitt beste tror jeg er optimismen og troen på at man kan få til hva som helst. Det er størrelsen og styrken landet har. De kan ikke bare ødelegge verden, de kan jo kanskje også redde den. Et eksempel er universitetet som jeg selv er på vei til. Princeton. De har en lang rekke nobelpris-vinnere i sine rekker, i mange fag. De og andre bruker store summer på å arbeide med spørsmål som «en bærekraftig klode» og «bekjempelsen av økonomisk urettferdighet» - som jeg skal være med på.

Universitetene er altså ikke redde for å stille de største og mest kompliserte spørsmålene som tenkes kan. Næringsliv og politikk følger opp. Slikt gjør vi ikke i Norge. Det ville nok også ha sett dumt ut? Vi er så små at det kanskje også passer best å jobbe med små spørsmål. Unntak finnes selvfølgelig, men det er stort sett de små spørsmålene vi holder på med. Mer lakselus enn verdensfred, for å si det slik. Her på andre siden av havet er det rett og slett annerledes. Amerikanerne tar med den største selvfølgelighet for seg de største spørsmål. De ville til månen, og fikk det til. Nå skal Tesla-gründeren sette folk på Mars innen fem år. Når amerikanerne tar opp de store spørsmålene, får de det gjerne til. De lykkes. Det har jeg sansen for. Og det vil jeg både lære om og være med på.

Hvordan det blir å være «Aliens» på den andre siden av havet, i Amerika, vet vi ennå ikke. Svarene på det kommer av seg selv når hverdagene blir mange. Uansett byråkrati, blir det nok likevel ingenting i mot hvordan det er å komme over Middelhavet til Europa og Norge. På Innherred bor det forholdsvis mange som har blitt nødt til å flykte fra landene de er født i. I Norge er alt for mange enda mer «Aliens» enn det vi nå blir. Immigranter til Norge blir ikke ønsket spesielt hjertelig velkommen.

Kanskje oppleves norsk politikk på samme måten som jeg oppfatter Trump og amerikansk politikk? Kanskje er det i syriske og afghanske øyne enda mer uforståelig med regjeringene i Europas stater enn med dem i de amerikanske statene? Jeg håper det ikke er slik, men jeg vet det ikke. Jeg håper så inderlig at Norge skal være et godt land å komme til. At man blir respektert som den man er, og ikke som en «Alien».

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet