Spaltisten

I navlen finnes mye rart

Jeg ønsker meg flere statsmenn og -kvinner som kan hjelpe oss å forhindre at vi drukner i vår egen navlelo.

Spaltister

Vi befinner oss på mange måter i en skjebnetid, med krig og elendighet, en klode som snart ikke orker mer, og sosial uro med nasjoner og allianser i oppløsing. Årets valgkamp har vært en ubehagelig påminnelse om at vi ofte står oss selv nærmest. Perspektivløse og delvis uinteressante politiske debatter og munnhuggerier gir oss nesten inntrykk av at vi i Norge står midt i de verste krisene.

Lokalvalget har dessverre blitt overskygget av rikspolitikere og tema som det smaker vondt av. Jeg er glad det snart er over, ørene mine er overbelastet av en kakofoni av avbrytelser og folk som snakker i munnen på hverandre. Jeg angrer på at jeg kjøpte meg surround-anlegg egentlig beregnet for godlyd, ikke en flekk av stua er skjermet for valgkampens kakling og euforiske tungetale. Bikkja har rømt stua for flere uker siden og tilbringer det meste av tiden gjemt under trappa i kjelleren.

Her finner du flere lørdagsinnlegg av vår spaltist Per Anders Folladal

I Brasil er det ekte krise. Amazonas herjes av tusenvis av branner. Regnskogen kalles «verdens lunge» fordi 20 prosent av verdens oksygen produseres der. Ekspertene er bekymret for at det såkalte vippepunktet passeres. Da er det ingen vei tilbake, regnskogen forvandles til et tørt og steppelignende landskap og dyreliv og oksygenproduksjon er borte for alltid. Presidenten i Brasil, omtalt som Sør-Amerikas Trump, mener det er miljøbevegelsen som står bak brannstiftingene.

Jeg ble svært så bekymret et øyeblikk må jeg innrømme. Men det var før alle krisers mor, bompengekrisen, på nytt dominerte nyhetsbildet. Jeg blir nesten fylt med ærefrykt, jeg regner med at verdens øyne er rettet mot lille oss og overgrepene mot bilistene og politikernes heroiske kamp for å rette opp i uretten. Det er nesten så jeg tilgir dem skaden de har påført meg og bikkja gjennom deres rop og skrål – det synes tross alt å være noe bortimot armageddon det er snakk om.

Per Anders Folladal er ikke imponert over årets valgkamp, som han mener er blitt overskygget av rikspolitikere og tema som det smaker vondt av. Foto: NTB scanpix 

Verden preges av økende proteksjonisme, bevisst og kynisk dyrket fram på vår iboende fremmedfrykt. Raseteoriene som vi trodde var historie da freden brøt løs i 1945, dukker opp i nye innpakninger. Grenser stenges, verdenshandelen kveles, og fellesskapsløsninger går i oppløsning.

Boris Johnson har tatt på seg oppgaven med å redde Storbritannia fra resten av verden på fastlandet. Konsekvensene av Brexit og handelskrig aner vi bare så vidt konturene av. Blådressene melder at de lange rentene nå er lavere enn de korte – historisk har dette alltid varslet krise.

Men så kaster jeg på nytt et blikk på valgkampen, og ser til min forferdelse at kommune- og regionreformen er i krise! Fylker og kommuner som mer eller mindre frivillig har slått seg sammen vet ikke hva de har gitt seg ut på. Reverseringspartiene som angivelig ivaretar interessene til folk flest fosser fram. Og på nytt befinner vi oss i begivenhetenes sentrum – i snart to år har vi holdt ut med de skumle Sør-Trønderne. Jeg håper vi ikke har blitt påført varige men.

«Medieoppmerksomheten rundt en krise er sjeldent proporsjonal med størrelsen på krisen» står det å lese på Flyktingehjelpens hjemmeside. Krig, konflikt og forfølgelse har ført til at over 70 millioner mennesker nå er på flukt, det høyeste antallet siden andre verdenskrig. Og barna er som vanlig den store taperen.

Og her i Norge basker vi på med vårt - her har vi fertilitetskrise. Hver kvinne føder i snitt bare litt i overkant av 1,5 barn, og dette er ikke bærekraftig. Også her er våre politikere handlekraftige. Det smøres på med tiltak som lengre fødselspermisjon og at staten skal ta totalansvaret fra vugge til slutten av tenårene – vi slipper snart å se disse krevende og urolige barna. Personlig har jeg ment at det ikke er velferdsgoder det står på for å øke fødselstallene, men heller vår tiltagende lyst til å omgås folk på nettet enn å omgås fysisk.

Den digitale revolusjonen har riktignok kommet langt, men 3D-print av sædceller og egg synes å ligge et stykke unna. Men midt i denne krisen fikk vi endelig en gladnyhet: Viagra blir fritt tilgjengelig uten resept! Vi får håpe at Viagra-effekten benyttes til noe mer enn å støtte opp lesebrettet med. Og selvsagt ble gladnyheten etterfulgt av en liten krise: Frislippet medfører at det ikke bare er den håpefulle som stiger til værs, men også prisen på Viagra.

I navlen finnes mye rart. Tar man seg bryet med å se ordentlig etter så oppdager man at det stort sett er dritt. «Folk flest» er deg og meg – det er vi som setter agendaen for den politiske debatten. Og politikerne gir oss stort sett det vi vil ha. «En politiker tenker på neste valg, en statsmann på neste generasjon», sa den amerikanske teologen James Freeman Clarke. Jeg ønsker meg flere statsmenn og -kvinner som kan hjelpe oss å forhindre at vi drukner i vår egen navlelo.

Demokratiet tar vi for gitt, men det er under press. For fire år siden valgte 45 prosent å holde seg hjemme i stedet for å bruke sin stemme. Noen av disse bryr seg ikke, noen finner ingen å gi sin stemme til, mens andre bruker heller sitt engasjement på å spre edder og galle på nettet som kveler ethvert tilløp til samfunnsdebatt og konstruktiv ytring.

Jeg har stor respekt for våre lokalpolitikere og for lokaldemokratiet – det er synd og skam at de rikspolitiske sakene har tatt så stor plass. Derfor skal jeg bruke stemmeretten 9. september. Og etterpå skal jeg ta meg et glass vin og feire at jeg har gjort min borgerplikt og at i år er det 100 år siden allmenn stemmerett ble innført i Norge. Så skal jeg feire at valgkampen er over for denne gang. Jeg håper bikkja etter hvert tusler opp fra kjelleren og at hverdagen på nytt normaliseres.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo