En idé til deg som er lærer: – Disse historiene ville både politikere og mange andre hatt godt av å lese

Andreas Ryen Eidem er lokalavisas ferskeste spaltist, her i en yngre utgave fra 2007. Han deler minner fra egen oppvekst i Levanger. 

Spaltister

Oppvekstromanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshnan Shakar skildrer to innvandrergutters oppvekst på Stovner i Oslo. Boka er for meg, som selv vokste opp i landlige Trøndelag omtrent samme tid som boka utspiller seg i, rundt 2000-tallet, et spennende innblikk i en verden langt fra min egen.

Etter å ha lest boka lurer jeg: Hva ville en moderne oppvekstroman fra Levanger eller Verdal handlet om? Hva slags samfunn ville forfatteren skildret? Hvilke episoder ville blitt trukket fram?

Ville boka handlet om næringsforum i krise? Ordførere som taper valg? Trafikkomlegging i sentrum? Ville hovedpersonen gått rundt med betenkt mine i parkdragene og undret seg: hvor skal ny E6 gå?

Kanskje. Men mest trolig, ikke. Slike ting er det godt etablerte voksne som bryr seg om. Ikke folk som vokser opp.

I «Tante Ulrikkes vei» sliter de to unge mennene med samfunnets og foreldrenes forventninger til hva de skal gjøre med livene sine. Den ene, skoleflink og intelektuell, leter med lykt og lupe etter norske fordommer mot innvandrere – til det selvdestruktive. Den andre, skoledropouten, føler seg sviktet av alle, men greier likevel å bevare en optimisme. For guttene virker veien mot å skape seg et godt liv i Norge brolagt med hindre de ikke kan overkomme. Slik jeg leser det, føler de at storsamfunnet, noe ukontrollerbart, ødelegger for dem. Det er deres skjebne.

Jeg tenker tilbake på min egen oppvekst i Levanger. Vi må spole tilbake til 90-tallet, og delvis starten på 2000-tallet. Mange situasjoner og møter fra oppveksten sitter igjen, og kan stadig fremkalles som Polaroid-bilder fra mitt eget et indre fotoalbum.

Jeg husker for eksempel at en på fotballaget terget meg fordi pappa kjørte en gammel bil. Jeg irriterte meg over det der og da, og syntes en slik kommentar rett og slett var urettferdig.

Jeg må fortsatt le av da jeg var eneste gutt i bursdagsselskapet til en av nabojentene. Det var første gang jeg hørte uttrykket «eneste hane i kurven».

Nabolaget var en egen verden i oppveksten. Jeg husker en nabogutt som hadde den siste og beste spillkonsollen som var ute på markedet. Og hvor misunnelig jeg var. Etter min logikk var denne familien rik. I ettertid har jeg tenkt tilbake på hvordan gutten bodde, og at et liv i overflod nok ikke stemte. Den nye spillkonsollen var nok heller en form for trøst.

En gang fant jeg og noen kompiser en boks med pornoblader i en hekk i nabolaget. Denne oppvekstshistorien er ikke unik. Jeg tar meg selv i å lure på om det var et komplott å plassere ut glossy erotikk på steder der ungdom kunne finne det, som en form for tilfeldig seksualundervisning? Var det fedre som ikke turte å ta praten, som sto bak?

Jeg husker at jeg var glad i matte, men at det gikk over.

Jeg husker også at jeg var litt lei av å måtte svare på for hvorfor jeg i flere år gikk på en kristen skole.

I tenårene gledet jeg meg til å dra på «Nattkafeen» hver fredag kveld. Et fritidstilbud som faktisk var åpent på en tid hvor ungdom ønsker å samle seg.

Jeg husker lukta av nyslått plen. Skammen jeg følte etter en sykkelvelt på såpeglatt bru på Elvestien. De varme dagene. Spilleautomatene broren min tømte som en Nokas-raner – på lovlig vis. Terping på skateboardtriks. Den innestengte lukta til nabofrua jeg klippet gresset hos mens jeg ventet i døråpningen på betaling. Kloret som stakk i nesen på svømmetrening i bassenget på Frol-skolen hver lørdag formiddag.

Jeg tenker med glede tilbake på samholdet blant oss levangerguttene på fotballcuptur til Danmark – vi delte buss med en gjeng blærete trondhjemmere. Men vi ble gode venner til slutt.

Hvis jeg skal oppsummere, og prøve å se forbi strøtankene og nostalgien, så var det store bildet for meg at oppveksten var trygg og nær. Jeg opplevde at alt var mulig, og at det ikke var noe eller noen som motarbeidet meg på noe vis. Slik tror jeg det er for mange ungdommer i Levanger og Verdal også i dag. Jeg tror det store flertallet føler at det meste er mulig. Samtidig har de fått noen nye utfordringer vi som vokste opp for 20 år siden – og før – ikke hadde.

I lokalnyhetene leser vi om ungdommer som kjeder seg og etterlyser flere tilbud. Det er bråk og uro på skoler. Kultursjefen i Levanger kommune vet ikke hvordan de skal kommunisere med en ny generasjon.

Forfatteren av «Tante Ulrikkes vei» forteller historiene til Jamal og Mo som deres brev til en seniorforsker.

Jeg syns ideen er så god, at noen burde stjålet den i virkeligheten.

Og da ikke nødvendigvis en forsker på Nord universitet. I Levanger og Verdal er det hundrevis av lærere som kan få med klassene sine på et kult eksperiment.

Å skrive oppveksthistorier i nåtid kunne vært starten på en god dialog mellom dagens unge og voksne. Hva ønsker ungdom av tilbud? Hva trives de med? Hva plager dem? Sammen kunne en skoleklasse produsert sin egen oppvekstroman.

Disse historiene ville både politikere i nye kommunestyrer og mange andre hatt godt av å lese.

ANDREAS RYEN EIDEM

Tekstforfatter i Tibe T reklamebyrå