Spaltisten

«Denne dumme nasjonalismen»

Spaltister

FN kan skape fred i verden. FN kan stoppe hungersnød og politisk urettferdighet. FN kan stoppe flyktningestrømmene. FN kan redde klima og miljø. FN kan gi oss forutsetninger for gode liv!

«Hææ», sa jeg. Er ikke det å ta munnen for full? Men jo, faktisk, slik er det. Om vi vil, kan vi ordne opp og løse store problemer. Det er derfor FN ble grunnlagt etter verdenskrigene. Så langt har FN også vært temmelig vellykket.

Dette lærte jeg av ytterøyningen Arild Stokkan Grande da vi var på vei opp og ned i heisene i FN-bygningen i New York. Han var der på jobb, vi på besøk fra Princeton. I september-oktober har det vært fire uker med generalforsamling og slikt i FN. Og organisten Arild fra Trondheimsfjordens Perle er ikke bare representant på Stortinget, han er også en av Norges parlamentariske delegater til De Forente Nasjoner. Så der besøkte vi ham, fru Sabine og jeg. Og det gikk opp for oss at det faktisk ER mulig å løse de største problemene i verden. Ikke bare rundt lunsj-bordene, men på ordentlig.

Det er selvfølgelig ikke alt FN får gjort noe med. Vi skal alle dø en gang. Lidelse er en del av menneskelivet. Kjærlighetssorg vil aldri bli utryddet. Heller ikke vulkanutbrudd og jordskjelv får vi gjort så mye med. Men problemer som er skapt av mennesker, kan også løses av mennesker. Politiske ugjerninger kan rettes opp med gode politiske gjerninger. Krig og urettferdighet er ikke naturkatastrofer, de er menneske-katastrofer som kan løses. Sågar hungersnød og epidemier er det mulig å stanse. For ikke å snakke om klimaet. Om vi bare vil.

«Det er egentlig bare å bestemme seg for det, vi har kunnskap nok», sa Arild i heisen. «Her i FN, er samtlige nasjoner samlet, vi sitter i lag og snakker, og det er bare å skrive under på avtaler, så løser vi problemene», forklarte Ap-vennen vår. «Vi vet hvordan det skal gjøres». Og han har helt rett. Det står på viljen. Slike ting bestemmer vi mennesker selv.

Problemet er bare at vi ikke greier å bli enige. Og det meste av skylden for det, er det de største landene som har. USA, Russland, Kina, Brasil, Tyrkia og enda flere. Populistiske strømninger i Europa. De VIL rett og slett ikke bli enige.

USA har også begynt å reversere politikk, ødelegge ting som tidligere er oppbygd. De største landene setter seg selv først, og er nokså brutale overfor hverandre og de små. «Derfor er FN aller viktigst for de mindre nasjonene, vi har ikke en sjanse til å påvirke verden uten FN», sa Arild. «Tenk bare på oljen under havet, den ville de store ha stjålet fra oss, om det ikke hadde vært for FN og havretten».

Etter å ha sett oss rundt i bygningen, tullet og hatt det artig med bilder fra FNs talerstol og slikt, spist i kantina med fabelaktig utsikt over Brooklyn og Hudson River, tok vi toget heim igjen. Maten var enkel og god, de hadde til og med fisk, og Arild spanderte. Vi var takknemlige for en stor opplevelse, men den gjorde oss også ettertenksomme. «Vi kan faktisk løse verdens problemer. Om vi bare vil». Men hva er det som hindrer oss da?

På tirsdag denne uken hørte vi avskjedstalen til Jean-Claude Juncker i EU. Han satte ord også på FNs problemer. «Det er denne dumme nasjonalismen, som ødelegger for oss», sa han. Når vi bare bryr oss om vårt eget, da løser vi ingen problemer, men skaper bare nye og større problemer for andre. Og de slår senere tilbake på oss selv. «Denne dumme nasjonalismen», var den røde tråden i avskjeden hans. Den har skylden for verdenskrigen og den har skylden for de fleste krisene etterpå.

«Men å ha og være en nasjon er da ikke bare dumt», tenkte jeg. Jeg er jo glad i Norge. Men det var da heller ikke den positive og identitetsskapende nasjonen Juncker snakket om i avskjedstalen sin. Det var derimot den hensynsløse og brutale nasjonalismen vi ser både hos Trump i USA, Putin i Russland og Erdogan i Tyrkia. Juncker tenkte nok ikke på Norge, Stiklestad, Dovre og slikt. Men mer på Boris Johnsons Brexit i Storbritannia, Lov-og-rettferdighet-partiet i Polen og Viktor Orban i Ungarn.

Nasjoner kan være bra, når de gir oss kultur og identitet for meg selv og oss som føler vi hører sammen. Nasjonen gir oss en historie og et sted vi hører til. Nasjonen kan være som en familie, den tar vare på oss, gir oss verdier og livssyn, den er god og varm, den forteller meg hvem jeg selv er og hva som er min oppgave i livet.

Men nasjonalisme er ikke bra når den presses på andre som IKKE vil tilhøre denne bestemte nasjonen eller «familien». Norsk kultur, norsk språk, norsk identitet er best! – Ja, men bare for meg og oss som gjerne vil være norske. For norsk kultur, norsk språk og så videre er IKKE best – for svensker, finner og mexicanere. Slik er det selvfølgelig med alle folk og nasjoner. Dét virker det ikke som om Trump, Putin, Erdogan og de andre helt har forstått. Og dét er hovedproblemet i verden i dag.

Om jeg forstår Jean-Claude Juncker og Arild Stokkan Grande rett.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitet