Spaltisten

«Det er noe som gnager meg der jeg sitter i mine egne tanker – det var noe jeg ikke rakk.»

Dagens spaltist forslår at du iblant skal si noen positive ord til en person du setter stor pris på. Før det blir for seint. Foto/illustrasjon: NTB scanpix /  Innherred  

Spaltister

Dette er for et par år siden. Jeg sitter i kirka. Kirka er fylt til randen, den respekterte fagforeningslederen skal følges til den siste hvile. Midt i det triste må jeg smile litt for meg selv når jeg tenker på alle telefonsamtalene vi har hatt de siste åra. Når «Fagrørsla» lyste mot meg i displayet på telefonen, visste jeg at nå ble det prat om merkelige lysfenomener over Hårskallen eller på himmelhvelvingen, eller om store og små dagsaktuelle samfunnsspørsmål. Og noen ganger snakket vi om den siste utviklingen på Norske Skog.

Men det er noe som gnager meg der jeg sitter i mine egne tanker – det var noe jeg ikke rakk. Vi snakket flere ganger om at jeg skulle ta meg en tur, og da skulle vi drikke konjakk, prate skit og utveksle artige historier. Men plutselig var det for seint.

Jeg er ganske bevisst på dette med å ikke utsette ting jeg skulle ha gjort i forhold til personer jeg setter pris på. Det er vel mine egne erfaringer som har formet meg slik. Som da mamma døde så altfor tidlig. Jeg visste at hun hadde uhelbredelig kreft. Likevel kom det nærmest som et sjokk da hun faktisk døde. Jeg jobbet som lærer i Grong da den triste telefonen fra min bror kom, «Morsan ligger på sykehuset og vil antakelig ikke overleve natta». Jeg kastet meg i bilen og kjørte i retning Levanger, mens hode og hjerte ble overmannet av minner og følelser fra barndom og oppvekst, mest glede og litt sorg. Vi hadde forberedt oss sammen på at denne dagen antakelig ville komme. Likevel kjente jeg så inderlig på at jeg ikke hadde fått tatt skikkelig farvel, at det var ting jeg ville få sagt før det ble for seint.

Bilen gikk fortere enn fartsgrensa, og da jeg kom til sykehuset møtte jeg mange fra min nærmeste familien som satt nokså triste og utgråtte utenfor rommet. Jeg hørte ord som «terminalfase» og «smertelindring». Noen førte meg inn i rommet og jeg satte meg ved senga. Jeg fikk ingen øyekontakt, mamma skulle aldri åpne øynene igjen. Det kom noen ord fra min munn, men de virket usammenhengende og meningsløse der jeg satt ganske så tafatt og hjelpeløs. Jeg tok hånden hennes og jeg ble både lettet og glad da jeg kjente respons. Jeg prata og mamma klemte hånden for å vise at hun visste at jeg var der. Det ble en fin avskjed, tross alt.

Tjuefem år senere ble det pappa sin tur. Pappa hadde vært ut og inn av sykehus flere ganger de siste åra, og vi pleide galgenhumoristisk å spøke med at det var hans store interesse for fotball som var årsaken til stadig overraskende comeback til livet – han ville ikke gå glipp av neste cupfinale eller seriegull til RBK. Pappa lå på sykehuset Namsos, mens jeg feiret familiepåske på fjellet. Jeg hadde planlagt å avslutte oppholdet på hytta på påskelørdagen for å dra på besøk. Det ble en rolig biltur uten fartsoverskridelser denne gangen, pappa var i ferd med å bli bedre og antakelig var det ikke lenge til han var hjemme igjen – i god tid før seriestart. Jeg parkerte, gikk inn, henvendte meg i resepsjonen og fikk anvisning på hvor rommet lå. Jeg ble stoppet i døra av en sykepleier og en lege som var flakkende og usikre i blikket. Jeg sier hvem jeg er og hvem jeg skal besøke. Legen legger en hånd på skulderen min og sier «Beklager, din far døde brått og uten forvarsel for seks minutter siden». Nå var det min tur til å ringe rundt til den nærmeste familien - det ble ingen ny sesong denne gangen. Jeg skulle gjerne ha kommet et par timer tidligere, eller kanskje dagen før. Om ikke annet for å takke for kampen og mange fine stunder.

Vil du lese flere innlegg av Per Anders Folladal. Du finner dem her

Da jeg vokste opp var det ikke så vanlig å snakke om følelser, særlig hvis du var gutt. Vi var nok en helt typisk familie, der mye av den følelsesmessige siden av kommunikasjonen lå i det usagte. Og det fungerte helt fint, et blikk eller et smil var nok for å bekrefte sterke og gode familiebånd. Likevel har jeg tenkt en del på i ettertid at det kunne da ikke være så forbaska vanskelig å bare si «Jeg er glad i deg». Jeg skulle gjerne ha sagt det.

Jeg kjenner mange som ikke har særlig kontakt med nær familie – en datter som ikke vil snakke med sin far etter en opprivende krangel, søsken som har røket uklare som følge av uenighet om arv, for å nevne noen eksempler. Jeg har til og med sett familiefeider som har utspilt seg for åpen scene på facebook – slett ikke vakkert. Ubetenksomme ord, uenighet om bruksretten til familiehytta, eller jåleri og forstokkede holdninger knyttet til legning eller status – det finnes mange store og små grunner til at man glir fra hverandre eller sågar ender opp nærmest som bitre fiender. Og dette gjelder ikke bare familie, mangt et godt vennskap har gått i oppløsning på grunn av hendelser som egentlig er ganske små i den store sammenhengen. Og kanskje har du tenkt at dette skal du ordne opp i før eller senere. Men ikke nå, det blir for tidlig – eller kanskje du venter i det lengste på at den andre skal ta det første skrittet i retning mot forsoning. Eller kanskje du bare ikke har tid til å pleie vennskapet fordi du blir spist opp av den travle hverdagen, eller av alt og ingenting.

Men ingen vet hva morgendagen bringer – tenk om du blir for sein? Kanskje det er bedre å tilgi, hvis det er det som skal til. Kanskje er det noen som har behov for en ekstra god klem akkurat fra deg. Kanskje du skal si «Jeg synes du er en fin fyr» til en person du setter stor pris på. Og kanskje du skal dele ei flaske konjakk eller vin, prate skit og utveksle artige historier sammen med gode venner. Det blir uansett aldri feil, så hvorfor ikke.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo