Spaltisten

«Jeg ler, og skjønner at jeg er like rar som alle de andre hun forteller om.»

Spaltister

– Der går’n Idar. Korr’n ska hæn hain no tru …

Hun jeg kaller Tante, men som egentlig er gammeltanta mi, kikker ned på veien gjennom ei glippe i gardina. Gjennom gardinsprekka har hun full kontroll på alt som skjer i verden utafor. Hun ser hvem som kommer og går, og vet som regel hvor de skal. Hun ser det på gangen. Eller på farten. Hun kjenner hver en tohjuling og hver en bil. Forresten var det ikke så mange biler uti Vikasundet på den tida. Så det var enkelt å holde oversikt.

Vikasundet er bygda på Frøya jeg vokste opp. En liten tarm du kan kjøre gjennom med båt på vei utover mot Mausund og det store havgapet. Ei lun vik i et i et trangt sund. Hit kom det ikke mange med mindre de hadde ærend, eller hadde rota seg bort. Tante hadde full kontroll på det og. Dagens største begivenhet var da Postmann Lars kom med brev og pakker. Kjærringene utti Vikasundet krangla om å invitere ham inn på kaffe. Lars sa som regel at han ikke hadde tid, men det hendte han fikk med seg en pose nystekte vafler eller rundstykker på veien. Lars var real, sa Tante. Så det trodde jeg på.

– Hain Idar går ailltid med eine hainna bakpå ryggen hain, sjø. Åsså drar’n ailltid frøan tå hommelbuskan og sprer dæm utover.

Jeg kikker ut vinduet og får øye på Idar. Han er ute og lufter hunden sin. I høyre neve har han frø som han slipper ned litt og litt av. Jeg ser for meg at han nynner. Hånden beveger seg taktfast til melodien han har valgt til dagens tur.

– Korr du trur hain ska hæn da, Tante?

Tante svarer ikke. Hun er ferdig med å studere Idar for i dag, og har for lengst gått tilbake til heklinga. På kjøkkenbordet, ved siden av en stor pose kamferdrops, står en gammel radio. Med seige, innrøyka knotter på. Vi skrur opp lyden så snart dagens barnetime starter.

– Å, du gode sparegrisen min. Snart skal du få toøringen din.

Den velkjente stemmen til Alf Prøysen toner ut av den lille radioen. Tante synger med og former hendene til en ball, og lager de samme bevegelsene med hendene som hun mener Prøysen selv gjør; rister forsiktig, som om det er en mynt der inne i det lille rommet hun har formet med hendene. Jeg gjør det samme.

Karin Jegtvik er oppvokst på Frøya og har i dag noen betraktninger fra hverdagslivet der.   Foto: Privat

Opptaket er gammelt og knitrete. Det skulle bare mangle; den folkekjære artisten og forfatteren døde ti år før jeg ble født. Likevel evner han å legge armen rundt meg, så jeg kan legge hodet mitt mot brystet hans. Mens han tuller meg trygt inn i historiene sine, som han hvisker ned i øret mitt. Om Kjærringa som ble så lita som ei teskje, om den grønne votten, om bygda som hadde glemt at det var jul, om Bustebartepinn og snekker Andersen. Tante humrer over hekletøyet, mens jeg følger spent med. I munnen har jeg et altfor stort kamferdrops.

Prøysen lærer meg at det triste kan være fint. Og at det fine kan være trist. Hele tiden snakker han til meg. Med sin lune Prøysen-stemme. Og tar en trall der det passer.

Så var barnetimen med Prøysen over. Men Tante fortsetter å fortelle. Hun forteller meg om Prøysen. Som om han er en nær slektning – kanskje storebror – eller god kamerat. Hun forteller om seg selv. Om motgang, medgang, alvor og skjemt. Om rampestreker og merkelige hendelser. Om krigen og om slekts-sammensetninger.

Hun forteller om søsknene mine, og alt det rare de sa da de var små. Om søstra mi som syntes mink hørtes skumlere ut enn ulv og bjørn. Og om broren min som ba hjem alle naboene på vafler, fordi han hadde så lyst på selv. Og så forteller hun historier om meg. Jeg ler, og skjønner at jeg er like rar som alle de andre hun forteller om.

Slik sitter vi. Ja, vi satt ofte sånn, Tante og jeg. På hver vår side av kjøkkenbordet. Og over dette kjøkkenbordet gir hun meg verden. En spennende verden full av historier. Sammen med Prøysen lærer hun meg at alle har vi hver vår og hvert vårt, og alle har vi våre særegenheter. Fine og viktige særegenheter, som kanskje forsvinner i det store bildet. Men gjennom glippen i gardina ser vi dem.

– Næh … Sjå der! No kjæm-en Idar tebake igjæn. No ska’n heim åt a Dagny og få kaffe – æ sjer det på gangen.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides