Spaltisten

«Som ungdom var jeg motvillig til å kalle meg levangsbygg. Jeg syntes det hørtes fælt og bondsk ut.»

Hva gjør det med oss når geografi og navn på steder og områder endrer seg? Skribentens oldefar jobbet på skolen på Frol, men kalte han seg froling av den grunn?  Foto: Roger M. Svendsen

Spaltister

Fra nyttår endres norgeskartet når 13 fylker blir slått sammen til seks nye. Hva gjør det med oss når geografi og navn på steder og områder endrer seg?

For mange er tilhørigheten til et sted eller område den aller sterkeste identitetsmarkøren vi har. Vi er nordmenn, trøndere, nordtrøndere, innherredsbygg, levangsbygg, verdalinger, vukusbygg, skogninger, ytterøyninger, åsbygg, og så videre.

Med kommune- og fylkessammenslåingene vil mange identiteter miste sitt opphav når grenser opphører og nye navn tar over. Gjennom generasjoner har også kjekling mellom nabokommuner og fylker nettopp vært identifiserende for folk – på begge sider av grensa. Hva skjer når gamle fiender må bo i samme hus, på ny adresse?

Logobilde  

Som ungdom var jeg motvillig til å kalle meg levangsbygg. Jeg syntes det hørtes fælt og bondsk ut. I voksen alder er jeg blitt mer patriotisk og syns levangsbygg er midt i blinken. Men kan jeg egentlig omtale meg som det lenger? Etter å ha flyttet til Trondheim, er jeg blitt usikker. Å omtale seg som «utflytta levangsbygg», blir også misvisende i mine ører. Ville jeg beskrevet meg som «utflytta nordmann» hvis jeg hadde flyttet til Spania? Nei, jeg ville fortsatt kalt meg nordmann.

Å skulle presentere seg som trondhjemmer, sitter ennå for langt inne. Akkurat nå er jeg i en aldri så liten identitetskrise. Heldigvis er jeg uansett og utvilsom trønder, uten at noen kan akkedere, selv om arbeidsplassens eneste «ekte» trondhjemmer liker å påpeke at jeg er fra norddelen av fylket. Så har jeg nok også drevet en form for «sniknordtrønderisering» på jobb. Lokale ord og uttrykk fra den mer hårete delen av Trøndelag har det med å havne på idéskissene.

Nå er det midt i blinken å kalle seg levangsbygg, synes Andreas Ryen Eidem. 

I gamle Nord-Trøndelag har vi tradisjonelt sett ikke hatt mye til overs for trondhjemmere. Men hvis jeg legger miljøet på egen arbeidsplass til grunn, og baserer meg på min egen og svært subjektive analyse, var det helt rett at Trøndelag ble ett fylke for snart to år siden. Vi trøndere går nemlig usedvanlig godt sammen. For å rapportere hjem bak «fiendenes» linjer: Vi som tidligere var nordtrøndere og sørtrøndere kan samarbeide. Og heldigvis har vi fellesnavnet trønder.

Da tror jeg det vil bli hardere kamper og mer forvirring andre steder i landet.

Neste år får vi blant annet et «Viken fylke» som sluker Buskerud, Akershus og Østfold i et jafs, og blir som en tarmslyng rundt hovedstaden. Fylket burde etter mitt syn heller tatt navnet «Vest-Sverige fylke». De er jo fryktelig glade i å dra på harryhandel i traktene der.

Videre vil norske skolebarn måtte lære seg at Tynset og Alvdal ikke lenger ligger i Hedmark fylke, men i intetsigende «Innlandet fylke». I giftermålet har hedmarkingene fått Oppland, som jeg tror vil legge seg i fotenden i den iskalde ektesenga. Har de egentlig stort til felles, innbyggerne i de to gigantiske fylkene? Språklig registrer jeg at stedsadverbet «opp» byttes ut med et annet stedsadverb – «inn», og at «land» blir med videre. Jeg ser ikke at Hedmark får noe godt ut av dette.

Med «Vestland fylke» (Sogn og Fjordane og Hordaland) er den språklige forvirringen komplett. Vil innbyggerne her bli de eneste som med rette kan kalle seg for vestlendinger?

Jeg er sikker på at mange av hedmarkingene, østfoldingene og hordalendingene selv rister på hodet over at en viktig del av deres identitet nå får sitt endelikt.

Selv er jeg på papiret halvt hedmarking og sånn passe rystet. Med en mor fra Tolga har jeg fått min dose pjalt og skjørost. Jeg har vært «ryss» på gårdstunet til bestemor og bestefar. Glommas sus var soundtracket inn i fotballproffdrømmene hver sommer. Ja, det var alltid spennende å kjøre forbi skiltet som fortalte at vi nå befant oss i eksotiske Hedmark. Hedmarken – høyt over havet, blant mandelpotet, parkerte sparker og minusgrader.

Men nå hives altså Hedmark og hedmarkingen på historiens skraphaug. Vil navnene fortsatt leve videre i folks bevissthet og dagligtale? Ja, for en stund. Men når dagens generasjoner forsvinner, og Hedmark ikke lenger står på skilt og på brev som havner i digitale postkassser, vil Hedmark bli stadig mindre omtalt og snakket om. Og slik endrer språk seg, sakte, men sikkert.

Kanskje er det hedmarking jeg skal kalle meg? Det blir jo nå ledig. Eventuelt så løser muligens identitetskrisen min av seg selv med tida– plutselig er Levanger kommune slått sammen med Trondheim kommune.

Hvis ikke kan jeg alltids dra hjem til foreldrene og lete i gamle brev og avisinnlegg på loftet. Oldefar Helge Dillan var lærer og spellemann fra Vuku, som flyttet til Levanger for å jobbe ved skolen på Frol.

Kalte han seg levangsbygg, froling, verdaling eller vukusbygg da han satt på eldrehjemmet i Aldersheimbakken og nynnet på gamle melodier?

Der ligger kanskje svaret jeg søker.

Andreas Ryen Eidem

Tekstforfatter i Tibe T reklamebyrå