Spaltisten

Liker ikke utviklingen innenfor dagens skole: Har vi ofret barna på rikdommens alter?

Odd Helge Roksvåg logobilde Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet 

Spaltister

Jeg husker dagen som om den var i går-min aller første skoledag. Jeg hadde hele sommeren gått og grua meg til dette ukjente som skulle forandre mitt liv. Min frihet skulle utfordres av en skole som hadde en enkel filosofi. Vi skulle lære å lese, skrive, regne, og ikke minst bli gode samfunnsborgere. I mitt tilfelle var det som å oppdra en villkatt til å bli en snill malende huskatt.

Fra første skoledag ble vi tatt godt vare på av en fantastisk lærerinne som behandlet oss som sine egne barn. To flotte unge damer fra Fredrikstad ble en slags reserve mamma for mange unge helgådalinger på Volden skole i det herrens år 1965/66.

Å påstå at vi var snille pusekatter i de kommende årene er vel en sterk overdrivelse. Vi var nok ikke mors beste barn, selv om våre mødre trodde det. Ordet mobbing var enda ikke oppfunnet, men selvsagt var vi som unger flest, nådeløse mot hverandre.

Likevel rører det noe i meg å lese om forholdene i dagens skole. I tiden før jul har media vært fulle av historier om vold mot lærere. På mine 9 år på grunnskole nivå kan jeg ikke huske en eneste episode med vold mot lærere. Hva har skjedd med vårt samfunn, og ikke minst hva har skjedd med vår viktigste arene for læring - barne og ungdomsskolen?

Vuku oppvekstsenter  Foto: Tor Ole Ree

Det norske samfunnet har gjennomgått en fantastisk velstandsutvikling siden jeg trasket mine godt to kilometer til og fra skolen på slutten av 60 tallet. Alle har vi fått det bedre økonomisk, men har alle fått det bedre på det medmenneskelige plan. Jeg mener vi har en stor gruppe som er blitt velstandssamfunnets gisler - skolebarna.

Da jeg som barn kom hjem fra skolen på 1960 tallet sto maten ferdig på bordet. Mor var hjemmearbeidende husmor. Ingen ni til fire jobb for mødrene, men en enorm trygghet og stabilitet for oss som barn. Hver dag startet vi og sluttet til samme tid på skolen. Lærerne var der da vi kom, og sluttet etter at vi hadde gått hjem. Det oste forutsigbarhet av vår oppvekst. Det var godt å være barn på 1960 tallet.

Så kom 1970 tallet og Norge ble en oljenasjon. Mødrene ble oppfordret til å rømme ut fra kjøkkenet og ta del i velstandsutviklingen. Norge trengte arbeidskraften, og det ble en fantastisk og rettferdig utvikling for det kvinnelige kjønn. Nå ble det plutselig vanlig at begge foreldre til små barn var ute i arbeid. Barnehager ble åpnet i fleng og barn ble levert og hentet før og etter arbeidstid. Barnehagene er både blitt trygge og gode avlastningsplasser for foreldre som er i arbeid. Fleksibiliteten i både starttidspunkt og hentetidspunktet er en stor suksessfaktor for barnehagene. De er blitt til på barnas premisser.

Hva så med skolen? Har den utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen? Her er mitt svar et rungende NEI. I 1989 ble den 9 årlige grunnskolen lovfestet. Dette er etter mitt syn den siste gode reformen som er innført i skolen. I 1997 ble 6 åringene fratatt 1 år av sin barndom og tatt inn i skolen. Ble det noe bedre å være barn etter dette? Så kom SFO ordningen som er frivillig, men som må betales av foreldrene, og er alt for kostbar, noe som fører til et klasseskille mellom dem som har råd til dette og dem som ikke har råd. Det er våre barn og barnebarn som har måttet betale prisen for den enorme velstandsutviklingen vi har hatt her i Norge.

Jeg tror vi bare har sett starten på følgene av den skolen vi har i dag. Elever og lærere flyr inn og ut av skolen til forskjellige tider hver dag. Skoler legges ned og reisetiden økes betraktelig. Barn ned til 6 år busses og kjøres med Taxi over lange strekninger. De som ikke har råd til SFO kommer hjem til tomme hus. Svært mange barn kommer hjem til et nettbrett eller et TV spill som sin eneste venn i flere timer per dag. Da hjelper det ikke å bygge nye flotte bygninger når mange barn forlater de flotte bygningene og hjem til sin eneste venn som er en skjerm. Kontrasten til min trygge og forutsigbare oppvekst er enorm. Har vi ofret barna på rikdommens alter?

Hvorfor har ikke det norske samfunnet gitt barna sin del av oljeinntektene? En gratis skole som starter med felles frokost når foreldrene drar på arbeid, og avsluttes til samme tid som foreldrene slutter på arbeid? Det er jo samfunnet som har stjålet deres foreldre-kan de ikke gi noe av skattepengene tilbake til barna? Har vi ikke råd til dette? Eller har vi virkelig råd til å drive dette eksperimentet med våre barn som vi gjør nå. Kan ikke lærerne være på skolen den tiden elevene er der-til faste tider? Skape den tryggheten og forutsigbarheten som felleskapet med voksne skaper for barn. Så kan både barn og lærer gå hjem til samme tid, ferdige med både lekser og prøverettinger. Da kan familien disponere resten av dagen.

Nå ropes det på flere ressurser til skolen. Alle problemer i Norge skal løses med mere penger. Vi har aldri brukt så mye penger på Grunnskolen som i dag. Vi har lærere her i landet som er det beste vi noen gang har hatt. De har en utdannelse og kunnskap som mine lærere ikke var i nærheten av å ha. Likevel er det stor uro i skolen. Mange elever går ut av skolen uten å ha fått den kunnskapen de har krav på. Får lærerne mulighet til å bruke sin kunnskap på beste måte? Har de blitt slaver av stadig vekslende kunnskapsministere som presser stadig nye fag og testmetoder inn i skolen?

Vold mot lærere kan ikke på noen måte aksepteres. Vi må som samfunn aldri akseptere dette, men det er skoleledelsen i kommunen, og på den enkelte skole sitt ansvar. Det blir for enkelt å rope på mere penger. Kan man betale seg ut av slike problemet? Rektorene bør i samarbeid med lærerne se på organiseringen ved hver sin skole. Kanskje må man tenke litt annerledes enn tvangstrøya til kunnskapsministeren.

Selvsagt er ikke alt negativt. Jeg tror vi har verdens beste lærere. På torsdag kveld var jeg Vukunatt ved Vuku oppvekstsenter. For et herlig arrangement der lærere og elever koste seg sammen med foreldre og besteforeldre. Det aller beste med arrangementet var at det var ute i skolegården med levende lys i en fantastisk atmosfære. Takk for en flott opplevelse. Det ga meg assosiasjoner til min barndom med 17. mai og juletrefester der alle elever og lærere var samlet. Jeg tror på mere slike felles prosjekter, og mindre krav og testing i dagens skole. La barn være barn! La lærere være lærere!

En riktig god helg, og en fin førjulstid til alle blå og røde nisser.

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet