Spaltisten

Kniv, skje og gaffel – og spisepinner

Idar Kjølsvik oppholder seg dette året i New York. Han forundrer seg en del over kulturforskjellene mellom USA og det han er vant til hjemme i Levanger. Foto: Harald Skei 

Spaltister

Vi er immigranter i et nytt land, på andre siden av havet. Det ser riktignok ut som på kino, men under overflaten er mye annerledes og uvant. En av de største overraskelsene for meg her i USA, er bordskikken. Eller rettere sagt manglende bordskikk. I alle fall i våre øyne. Jeg har tre eksempler på det:

Forskningsgruppen min møtes med jevne mellomrom til formelle møter i plenum. I tillegg drikker vi kaffe på privaten, jabber og diskuterer. Men møtene har vi klokken tolv, og de ledes av den forskningsansvarlige professoren ved fakultetet og sekretæren for The President’s Office. Jeg europeeren har spist litt på forhånd, og tar gjerne med meg en kopp kaffe til møtene. Kanskje har jeg også en flaske mineralvann og en sjokoladebit på lur i ryggsekken. Amerikanerne derimot, de kommer med haugevis av mat. De sprer maten utover bordet i lag med PC’en og alle papirene og ordner med diverse pappbegre med varm og kald drikke. Og så er møtet i gang. Jeg nipper litt til kaffekoppen min, mens de spiser mat med fingrene samtidig som de diskuterer både metode og fag. For min egen del greier jeg nesten ikke å tenke tydelig, den manglende bordskikken ødelegger konsentrasjonen.

Idar Kjølsvik er professor ved Nord Universitetet 

Vi var i Operaen i New York i november. Kona mi hadde bestilt billige billetter allerede i vår. Vi hadde spist matpakke på vei til byen, for ikke å bli alt for sultne under den tre timer lange forestillingen. Men det var jo pauser i operaen, slik at folk kunne gå i restauranten. Der kostet imidlertid forrettene 3-400 kroner, hovedrettene 6-700,- og et glass brus mer enn hundrelappen. Altså uaktuelt for oss. Metropolens kulturelite satte seg til bords, og vi sto i etasjen over og kikket på dem, fine menneskene. Men de kunne ikke en gang bruke kniv, skje og gaffel! De hakket opp maten først, slurpet suppe og drikke og gaflet maten i seg. Fiffen satt der i perlekjeder og lakksko, betalte like mye som en ukes matbudsjett for en firebarnsfamilie – men med bordskikk på linje med småunger.

En av professorene inviterte oss ganske fort hjem til seg og kona på middag. De er i slutten av sekstiårene og fantastisk hyggelige. Samtalen var både hjertelig og intelligent, de ga av seg selv, var interesserte i hvordan vi hadde det og vi følte oss satt pris på fra første stund. Hadde det bare ikke vært for maten. Den kom i papp og plastikk fra en pizza-restaurant i nabolaget. Papptallerkener, papirservietter og plastikkglass fulgte med på kjøpet. Fru Sabine spurte fruen i huset om hun ikke skulle hjelpe til litt på kjøkkenet. Men neida, det var ikke nødvendig. All pappen kom rett på det fine spisebordet og vi spiste med fingrene rett fra haugen på bordet.


En av de andre overraskelsene for meg her i USA, er folkeskikken. Bordskikken er slik at vi tviler litt på om de liker oss. Men folkeskikken er den aller beste! Amerikanere er rett og slett veldig hyggelige. Jevnt over atskillig triveligere enn oss i «trivelige Trøndelag», faktisk.

Professoren med pappmaten er den samme som tok oss alle seks inn i sin egen familie. Våre yngste opplever de har fått reserve-besteforeldre. Nå nettopp ga de oss utlendingene en utrolig god julekvelds-opplevelse med både kirke og julemiddag i finstua. De behandler oss som sine egne og gir USA-oppholdet vårt en helt ny dimensjon.

Operaen i New York er en av verdens aller beste, og atmosfæren der er den vennligste jeg har opplevd på slike steder. Folk kommer i finklær, likevel er det ikke stivt og formelt i det hele tatt. Folk i operaen oppfører seg på en så vakker og samtidig avslappet måte at kunsten rett og slett blir enda bedre. Operaen kan oppleves uten at skuldrene må heves. Da tas kunsten til nye høyder.

Forskningsgruppen min kappes om å hedre hverandre. Professorene og stipendiatene snakker pent om hverandre. De understreker det du er flink til og hjelper deg med det du ikke har skjønt. I Europa har jeg vært på gråten flere ganger etter tilsvarende diskusjoner. Her i USA løftes du frem med kjærlighet og omtanke, og du blir en bedre utgave av deg selv. Som forsker blir jeg bedre og flinkere på denne måten, enn hakke-kampen og jante-loven jeg alt for ofte har opplevd i gamlelandene.


Den tredje overraskelsen fra USA jeg vil fortelle dere om her, er alle asiatene. For selv om det bare er vi europeere som fortsatt kan bruke kniv og gaffel, har amerikanerne lært seg en ny bordskikk, nemlig spisepinner. Ungene våre har fått venner fra Kina, Korea, Japan, India og en rekke andre land. Europeiske utlendinger er kun et lite mindretall. En amerikansk universitetsby er først og fremst global. Alle folkeslag og kulturer samles her. Og det skaper en unik atmosfære. Ikke bare ungene blir vant til spisepinner og all kulturen som henger sammen med dem. Også vi voksne på Universitetet får del i tanker og refleksjoner fra absolutt hele kloden. På denne måten oppstår de nye og fremtidsrettede oppfinnelsene og filosofiene som kloden vår behøver.


Hva har vi lært så langt? Jo, det første er at det vi allerede kan, er bra. Å være trygg på egen bordskikk og kultur gir oss en positiv styrke og stolthet. Vi kan bruke kniv og gaffel, vi vet hvordan man oppfører seg. Målet er at det er behagelig for andre å være i nærheten av meg. Andre skal ikke miste konsentrasjonen på grunn av meg. Dette er det første budet i god, «gammeldags» dannelse. Og med alle forbehold, dette er også en styrke vi europeere faktisk har. Reflekterte amerikanere skjemmes litt fordi de ikke er like godt trent.

Bordskikk har vi, men folkeskikk er amerikanerne bedre på. De er vennlige i utgangspunktet. Du føler deg godt i lag med dem med en eneste gang. De løfter deg frem og føler seg ikke truet av det du kan og er flink til. Enten det er forskningsgruppa, operaen eller i heimen, det er avslappet, varmt og godt å være der. Da blir også jeg en bedre versjon av meg selv.

Kanskje viktigst for fremtiden, er likevel åpenheten for «spisepinnene» - for det globale og universelle. Skal vi overleve her på kloden vår, er ikke de gamle bordskikkene og tenkemåtene tilstrekkelig. Vi må være vennlige mot andre, lære av hverandre, arbeide sammen og ha blikket rettet fremover og oppover.

Fortsatt God Jul og et godt nytt år ønsker vi dere alle.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet