Spaltisten

«Skål for mangfoldige fellesskap! Det er når jeg tenker på det store bildet at jeg blir trist.»

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo 

Spaltister

Som vanlig var det mye som surret rundt i hodet mitt ved inngangen til et nytt år, både stort og smått. Stort først: Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir som regel forbigående nedstemt hver nyttårsaften. Det henger nok sammen med at hvert årsskifte er et naturlig tidspunkt for å vurdere hva vi har oppnådd og i hvilken retning verden har beveget seg siden forrige korsvei.

Og det er når jeg tenker på det store bildet at jeg blir trist – jeg begynner å tvile på om historiens mest vellykkede art, Homo Sapiens, fortsatt er på sporet av å bygge ei framtid preget av framgang og håp. Faktum er at vi har hatt en enestående evne til å utkonkurrere og overvinne alt og alle av andre arter og naturkrefter.

Verdal Teaterlags jubileumsoppsetning «Kjendishotellet Soria Moria». 80 glade amatører i alle aldre på scenen og 50 personer i dugnadsgjengen rundt. (Foto: Øyvind Malum) 

For ca 50.000 år siden stod vi på rødlista over truede arter, der neandertalerne og andre menneskearter hadde et betydelig forsprang på oss. Men vi trakk det lengste strået og feide over det som var av konkurrenter, mye takket være at vi er et høyst sosialt dyr som har en iboende trang til å søke lærdom og løsninger i fellesskapet.

Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans spalter.

Noen tall for å beskrive den eventyrlige (og litt deprimerende) utviklingen: For 10.000 år siden utgjorde menneskene og husdyra våre 0,1 prosent av vekten av alle pattedyr. Nå utgjør den 96 prosent, og til sammen dekker menneskeskapte naturområder nå mer enn tre fjerdedeler av den isfrie landjorda.

Verdens befolkning har nå passert 7,7 milliarder. Da jeg gikk på skolen var vi 3,5 milliarder. Det begynner å bli trangt om plassen og kampen om ressurser som mat og vann tilspisser seg. Og det er når jeg reflekterer over verdens lederskap som skal lose oss igjennom denne kritiske perioden at jeg blir nedstemt. Donald og Boris er ikke akkurat gode ambassadører for samarbeid og gode fellesskapsløsninger.

Det er lett å føle seg liten og hjelpeløs når de store tingene erobrer hjernen. Merkelig å bli oppslukt av slike tanker, men heldigvis er det ikke en kronisk tilstand - når rakettene og champagnekorkene går til værs ved midnatt og det strømmer på med varme nyttårsklemmer og lykkeønskninger fra folk du setter pris på, så snur heldigvis humøret og pågangsmotet. Både rakettene og klemmene er en bekreftelse på at vi er en del av små og store fellesskap som vil oss vel – familie og venner, trøndere og nordmenn, europeere og verdensborgere.

For min egen del så er det småskala og kortreist fellesskap som er viktigst, og det er også der jeg først og fremst kan bidra med mitt.

Bare så det er sagt, jeg er fullstendig klar over at mitt engasjement på lokale sosiale arenaer ikke løser noe som helst av de store problemene jeg refererte til innledningsvis. Men store globale utfordringer kan jeg i bunn og grunn gjøre lite med føler jeg, derfor er det desto viktigere å sette pris på de nære ting. Det er gjennom møte med andre at jeg opprettholder trua på menneskeheten. Og uten trua, hvor står man da?

Arbeidsplassen er en viktig arena for meg. Her har jeg meningsfulle arbeidsoppgaver der det eneste formålet er å skape arbeidsplasser i regionen sammen med andre – det er det absolutt verdt å stå opp om morran for. Her møter jeg rause kolleger som brenner for det samme som meg og som vet å verdsette det som skapes av resultater i fellesskap.

Jeg unner alle en arena, om det er på arbeidsplassen eller i klasserommet, der du får tilført mer energi enn det du legger igjen. Ikke alle er i denne heldige situasjonen. Utenforskapet som fenomen er i ferd med å bite seg fast. Jeg støtter fullt ut «Inkluderingsdugnaden» som er et felles samfunnsoppdrag for å få flere i jobb.

På fritida oppsøker de fleste av oss arenaer der vi trives og blomstrer sammen med andre som deler våre interesser. Jeg har vært så heldig å få være med i teatermiljøet i store deler av mitt liv. Jeg kan ikke tenke meg noen annen arena hvor fellesskapet føles så sterkt. Ensemblet består av et stort mangfold av mennesker - her møtes folk som fortsatt ikke er ferdige med fellingen av melketenner til folk med gebiss, her treffes folk fra alle samfunnslag.

Her er det ungdommer med ambisjoner og talent, her er det folk som ikke har andre ambisjoner enn å gjøre sitt beste for at publikum skal kose seg.

For noen er teateret kanskje den eneste sosiale arenaen der de får utfolde seg med andre i lek og alvor. Her får folk skinne, hver på sitt vis. På teateret bygges selvtillit og ferdigheter som en har god bruk for på andre arenaer i livet, som skole og arbeidsliv.

Min subjektive vurdering er at teateret er en av de beste arenaene for å bygge fellesskap og redusere ensomheten som brer om seg. For selv om vi stadig bor tettere og verden blir mindre, så er det merkbart flere som oppgir at de føler seg ensomme. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at noe av årsaken til dette er at de fleste av oss lever mer og mer av livene våre nistirrende på en skjerm. Og sant nok så treffer man en mengde interessante mennesker der oppe i skyen på nettet, men en fiffig og effektfull snap-melding kan aldri erstatte en god nyttårsklem eller samhandling på en teaterscene eller en annen arena.

Det er for øvrig menneskenes evne som flokkdyr og samfunnsbyggere som har gjort oss så enestående framgangsrike. Flokkens kunnskap og normer har skapt en kollektiv kraft som har ført oss dit vi er i dag. Men det er en fin balansegang mellom kollektivets kraft og individets handlingsfrihet. Det er individuelle krumspring og initiativ som har sørget for nye ideer og utvikling. Uten outsidere og folk som tør stille spørsmål rundt det bestående så hadde vi fortsatt befunnet oss i den mørke middelalderen. Men kollektivet kan være grusomt mot annerledestenkende, vi kan være fordømmende og fordomsfulle.

Så selv om det er fellesskapet som er avgjørende for vår livslykke og eksistens, så er det ofte fargeklattene og bygdeoriginalene som sørger for nytenking eller korrigerer kursen. De som tråkker rundt i ytterkanten av boksen eller ligger et hestehode foran samtidens gjeldende oppfatning, gjerne de som har følt Janteloven på kroppen fordi de våger der andre tier eller glir inn i den grå massen. Så fargeklattene og mangfoldet skal vi ta godt vare på.

Derfor: Skål for Aune Sand og Greta Thunberg! Skål for Ari Behn! Og fortsatt Godt Nyttår til deg og dine.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo