Spaltisten

«Jeg er en stor forkjemper for de små gledene i hverdagen»

Dager finnes i alle farger - også grå. Sånn er livet. Da må en dyrke de små gledene i hverdagen, tenker dagens spaltist.  Foto: Karin Jegtvik

Spaltister

Med hele sitt stummende mørke og i all sin altoppslukenhet har januar inntatt sjel og sinn. Det gjespes over måte, det mumles om elendig føre og dårlig vær, og det hutres og sutres. Den dårlige samvittigheten fra fjorårets fråtsing svettes ut på tjokkfulle treningssenter, magene rumler i sorg over straffen etter fortidens manglende måtehold.

Facebook-oppdateringer om jula som ryddes ut og bort kommer stadig tidligere. I år kom den første blant mine bekjente allerede 2. juledag. Vi er lei. Ja, det virker litt sånn. Vi er lei det meste. Av julelys og overfladisk kos og hygge. Vi er lei debattene om kjøttskam og flyskam og mangel på skamvett.

Vi er lei de høylytte diskusjonene om religion og juletradisjoner som står for fall. Vi er lei klimadebatten og den betente situasjonen rundt rasering av naturen og byggingen av ny kraftindustri. Vi er lei av at verdenspolitikken virker som en tikkende bombe ingen helt aner hvordan man skal detonere. Vi er lei Donald, Boris, Brexit og balluba, og rosabloggere med og uten implantater foran og bak. Vi er mettet. I alle fall begynner jeg å bli det. Ikke at jeg ikke bryr meg. Det gjør jeg altså. Veldig mye om det meste, men akkurat nå føles alt så umulig. Så umedgjørlig og uhåndterlig. Og jeg har en følelse av at det er flere med meg som kjenner det sånn.

Jeg er blant dem som skulle ønske jeg var en bjørn på denne tida av året. Jeg skulle sovet og snorket meg inn i våren og lysere tider. Forsovet meg fra morgener fylt av isskraping og neglebit, fra sørpe og slaps og fra alt jaget etter sommerkroppen. Akkurat nå er jeg uansett i REM-modus store deler av døgnet.

For i svarteste januar strever jeg litt, syns jeg. Det eneste som har gode groforhold, og som får blomstre fritt hos meg på denne tida av året, er misnøyen. Og akkurat den syns jeg vi i større grad bør tørre å kjenne på, anerkjenne og til og med snakke høyt om. Årsaken er sikkert like håpløs som den er velmenende: Det er på tide å stå fram. Det er på tide å slutte å late som, og heller innrømme at livet faktisk ikke alltid er like enkelt og lystbetont. Selv om mange sikkert mener det er en fallitterklæring å vise at livet ikke alltid er like idyllisk, syns jeg det er helt essensielt å ta inn over seg at livet også består av de dystre nyansene av fargeskalaen. Jeg mener slett ikke at vi skal tulle oss inn i mørket og dyrke det destruktive, jeg mener bare at vi må sette det fram i lyset. Dager finnes i alle farger – også grå. Sånn er livet.

Det har vært mye snakk om psykisk helse i det siste. På et helt annet nivå enn grå dager og lett misnøye i januar, selvfølgelig. Den hverdagslige håpløshet kan ikke settes opp mot en alvorlig depresjon, men likevel tror jeg det kan være hjelp i at flere av oss tør å stå ansikt til ansikt med det imperfekte i våre egne liv. At vi både overfor oss selv og andre anerkjenner at det er greit å mislykkes, kjenne på at man ikke alltid strekker til og innrømme at det på innsiden både kan være slitsomt og kaotisk.

Logobilde  Foto: IH

Det er veldig bra at mange sier at de har åpne dører og hjerterom til de som har behov for en prat. I det som oppfattes som et kjølig samfunn, der all kommunikasjon virker overfladisk og skjer fra skjerm til skjerm, er det godt å vite at man fortsatt har en omgangskrets av kjøtt og blod. Og det er godt å vite at denne omgangskretsen har åpne dører. Jeg håper denne rausheten varer. For psykisk helse er noe alle har, og noe som angår oss alle. Og som altfor lenge har vært oppfattet som noe tabubelagt. Jeg husker godt første gangen jeg opplevde at en i omgangskretsen min bestemte seg for at han ikke ville leve lenger.

Jeg husker hvor vanskelig det var å forstå, og ikke minst husker jeg hvor vanskelig det var å snakke om. Den neste jeg kjente som tok livet sitt, var en av mine nærmeste venner. Det var enda vanskeligere. Ikke bare var det uendelig trist, som det alltid er å miste noen, men i tillegg kom skyldfølelsen. For hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var det jeg ikke så? Hva var det jeg ikke sa? Hva var det han ikke sa? Før det var for seint.

Dette er nok en del av grunnen til at jeg mener det er viktig å innrømme at livet faktisk kan være tungt og. Ikke bare solfylte feriedager, plettfrie familieturer og seiere. Det er også grå dager, trang og innimellom umulig økonomi, dystre tanker og en følelse av at livet er et ork.

For om vi skal klare å snakke med andre om det vanskelige og det vi strever med, må vi kjenne på en forståelse og aksept i samfunnet for at det faktisk er helt greit å føle det sånn. At det ikke er patetisk, en byrde eller skamfullt om glansbildet falmer og livet vasser i myr opp til haka.

Innimellom kan det være godt å senke skuldrene. Senke skuldrene og kravene, og slutte å late som alt er fryd og gammen. Vise at det er tøft å være menneske. For det er det. Med alle tankene som flyter fritt mellom hjertet og hjernen. Kjenne på alt man skulle gjort, men ikke har tid til. Tørre å innrømme at man ikke strekker til, og føle at det er helt greit å være trist, nedstemt, deprimert og til og med så sliten at man tenker at man ikke orke mer.

Skjønt det gjør man. Som gymlæreren min alltid sa når jeg kom halsende med tunga ut av kjeften og sa han måtte tilkalle ambulanse: Når du tror du ikke orker mer, har du ennå MYE å gå på. Dessuten; det er aldri for sent. Aldri for sent å gi opp. Vent litt med det. Det kommer alltid en morgendag med blanke ark og fargestifter. Det finnes alltid en ny tegning du bør se.

Jeg er en stor forkjemper for de små gledene i hverdagen. Og jeg er veldig bevisst på at det selv i det mørkeste mørke dukker opp glimt av lys. Ja, selv i januar. Små og nesten umerkelige sommerfugler og stjerneskudd, som gir et millisekund av lys og farge. Et smil, en positiv tilbakemelding, en boks pepperkaker til halv pris eller en melding fra noen man ikke har hørt fra på lenge. Eller en himmel fylt av perlemorskyer.

Det er januars forsøk for å gjøre opp for seg, tenker jeg. Det gjelder bare å legge merke til det og pakke disse hverdagsgledene inn i silkepapir og ta vare på dem. Så man kan ta de fram igjen når mørket er i ferd med å ta overhånd. Pakke de opp en etter en, så mørket sakte men sikkert kommer på vikende front. Det er mitt våpen mot tilværelsens uutholdelige ork.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides