Spaltisten

Jeg kom tilbake til Norge som en forandret person, men det varte ikke så lenge

Spaltister

Nordmenn beskrives ofte av utlendinger som innadvendte og sære folk. Du husker kanskje reklamefilmen rundt årtusenskiftet, som tullet med den norske stivheten? I filmen formulert som «Norwegian Inherited Stiffness Syndrome». Reklamen spilte på stereotypien om innesluttede nordmenn, som helst sitter alene bak en dør og spiller på munnharpe.

Mer moderne portretter, eller skildringer, av nordmenn, finner vi på instagramkontoen «Nå koser vi oss» (@naa_koser_vi_oss). Her «avsløres» nordmenn som folk som kler seg i samme vinterjakke, drikker gigantiske mengder Pepsi Max og kanskje aller mest beskrivende, aldri setter seg ned ved noen på bussen eller toget om det er mulig å sitte alene et annet sted.

Tidligere i vinter var jeg på ferietur til USA, der folket er kjent for å være diametralt annerledes enn nordmenn – åpne og imøtekommende.

Kulturforskjellen åpenbarte seg da jeg slo på tv-en for å se på basketkamp. I en pause ble publikum utfordret til å delta i en «fans danceoff». Gamle som unge spratt opp av stolen og viste fram sine svært varierende danseferdigheter da kameraet blåste dem opp på storskjermen. Her var det ingen stivhet å spore.Jeg lurer på hvordan en dansekonkurranse for publikum under for eksempel en håndballkamp i Trønderhallen, eller en fotballkamp på Lerkendal, ville sett ut? Jeg tror folk ville stivnet av skrekk. Ved hjelp av tankekraft ville vi forsøkt å krympe oss så små at vi hadde kunne ha hoppet oppi og forsvunnet i kaffekoppen vår.

Unntaket ville vært om kameraet fanget meg like etter jeg hadde returnert fra en tur til USA.

Turer over Atlanteren har nemlig en merkelig effekt på meg. Jeg kommer tilbake til Norge som en forandret person – mer pratsom, utadvendt og åpen for omgivelsene. En gang var jeg såpass langt fremme i skoene etter en USA-tur, at jeg tilbød en gruppe tilfeldige mennesker på gata bilskyss midt på dagen. Nylig ankommet på norsk jord blir jeg altså en utadvendt norskamerikaner. Men akkurat som jetlagen, går denne atferden over. Bare en dag eller to senere er jeg igjen en relativt innesluttet nordmann blant andre innesluttede nordmenn.

Denne uka har jeg sittet på bussen i januarmørket i Trondheim og fundert over hvorfor vi ikke er flinkere til å se hverandre når vi omgås. I det en annen passasjer møter blikket mitt, kikker jeg ned og tenker at, nei, det beste er nok å holde seg til seg og sitt.

Tilbake på bussen hjemme i Norge blir det tydelig for meg at vi mennesker er flokkdyr, som fuglene som tar etter og lærer av hverandre, skriver ukas spaltist. Illustrsjonsbilde: NTB scanpix  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

I boka «Hjemlandet og andre fortellinger» har Kronprinsesse Mette-Marit og redaktør Geir Gulliksen fått et stjernelag av forfattere til å skrive om hva det vil si å være norsk i dag. Norskættede Siri Hustvedt, med norsk mor og norskamerikansk far, forteller hvordan hun har nordmannen å kjenne, og hun kommer ikke med et spesielt lystig vitnesbyrd. Ifølge henne undertrykker nordmenn følelser, holder på hemmeligheter og foretrekker taushet. Det usagte har ofte større kraft enn det som blir ytret, skriver hun.

Hustvedt, som regner seg som amerikaner, ser det som ironisk at tingene som forties i Norge ikke er forferdelige, men tvert imot ganske alminnelige – som alkoholproblemer, psykisk sykdom og utroskap. Men vi skammer oss, og skammen fremtvinger tausheten, som gjør alt verre for nordmannen, mener hun.

En annen skribent som har skildret nordmannen på interessant, men mer humoristisk vis, er kanadieren Julien S. Bourrelle. Etter flere år som student i Norge ga han ut en guidebok for utlendinger som ønsker å forstå nordmenn, kalt «The Social Guidebook To Norway». Illustrasjonen på bokcoveret viser hvordan nordmannens ansikt ser ut som henholdsvis glad, trist, sint og full. Vi ser tre steinansikt, og ett som smiler.

Jeg intervjuet Bourrelle for noen år siden, og han fortalte meg at han etter ankomsten i Norge sleit med å knekke de norske kodene. Hilse i heisen? Nei. Hilse på fjellet? Ja.

I intervjuet var han nøye på å understreke at han ikke ville si at en kultur er bedre enn noen annen. Men at det likevel er lurt å være klar over forskjellene, for å unngå misforståelser.

På stranda i USA ble jeg vitne til at en flokk fugler plutselig kom mot meg fra havgapet. Fuglene demonstrerte sin eksepsjonelle evne til å samarbeide og fly i formasjon i full fart. Da den fremste av dem dukket ned mot havoverflaten, fulgte de andre etter, én etter en i sammenhengende bevegelse, som i en innøvd dans på en ballettscene. For oss på stranda var det et show, for fuglene var det, vel, naturens gang.

«Fuglene flyver i flokk, når de mange nok» er et av de fineste bildene jeg vet av. Vi får til ting når vi samarbeider. Men flokkfellesskapet kan også være dempende, eller sagt på en annen måte, hindre oss i å tørre å utfolde oss.

Tilbake på bussen hjemme i Norge blir det tydelig for meg at vi mennesker er flokkdyr. Flokkdyr som over tid vil ta etter og gjøre det som de andre i flokken gjør. Det er derfor jeg er i utakt med amerikanerne når jeg lander i USA, som stiv nordmann. Og likedan, når jeg har vært utenlands og «tødd» opp litt, og returnerer til min norske flokk, så vil jeg først ikke følge flokkens bevegelser, før jeg får summet meg litt.

Men snart er det påskeferie, og da skal vi hilse på hverandre på fjellet igjen.

Andreas Ryen Eidem

Tekstforfatter i Tibe T reklamebyrå