Ledere spiser sist

I dag skriver Oddny Gumaer om ledelse, om egenskaper hos dem som er satt til å lede oss.   Foto: Privat

Spaltister

Det er noe av det første jeg legger merke til. De som forsyner seg først. De som lar magen og ønsket om egen og rask tilfredsstillelse styre handlingene sine. Respekten min synker ofte i takt med iveren de har etter å få mat før alle andre. Det var ikke før jeg leste Simon Sineks brilliante bok: «Leaders eat last,» at det gikk opp for meg at dette med å forsyne seg før alle andre er et lederskapsprinsipp. Det er det faktisk.

Man får jo rikelig med anledning til å tenke på ledere. Vi omgås dem daglig. Mange av dem stiller seg først i køen, tar mer enn de bør, og ofte glemmer de at det er andre som også er sultne. Man kan få inntrykk av at ledere, i alle fall de på toppene, sitter der oppe med alle pengene sine og dingler med beina mens konduktørene og sykepleierne, industriarbeiderne og sjåførene sliter i sitt ansikts sved. Solbrune er de, og mange forsyner seg først.

Oddny Gumaer. Logobilde. Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge 

Nå har jeg selv aldri hatt noen topplederposisjon, og ikke har jeg ambisjoner om å få en heller. I grunnen foretrekker jeg bedre å bli ledet enn å lede. Jeg er så dårlig på detaljer og konflikter. Dessuten litt ustrukturert. Men jeg forstår, om enn sakte, at jeg fortsatt kan lede. Lederskap handler nemlig mer om valg enn om titler, mer om innflytelse enn rang, mer om omsorg enn om makt. Du blir en leder i det du begynner å bry deg om menneskene rundt deg, når du inspirerer dem til å nå mål du hjelper dem sette og så leder dem mot disse.

Oddny Gumaer er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere innlegg av henne

Simon Sinek sier at en leder har bare én ting, og det er følgere. Vi kaller dem ledere fordi de går først, foreslår han. Det er et enkelt prinsipp, men koster. Å gå først kan nemlig bety å stille seg sist i køen. Lederskap har en pris, og jeg mener dette er villigheten til å sette andres behov foran sine egne. Bare på den måten kan tillit bygges. Bare på den måten kan mennesker føle seg trygge nok til å følge deg. Det er ikke lett, fordi å lede fra bunnen i stedet for fra toppen gjør vondt i ego-musklene våre. I alle fall i mine. Hvordan jeg behandler dem som ikke kan gjøre noe for meg er kanskje den ultimate testen på sant lederskap.

Dagens gjest er Bjørn Arild Gram. Avtroppende ordfører i Steinkjer, påtroppende leder for kommunenes interesseorganisasjon KS. Han snakker blant annet om sine erfaringer om samarbeidet mellom Steinkjer, Levanger og Verdal.


Når man betrakter verdens mektigste mann er det lett å spørre: Når har President Donald satt andre foran seg selv? Om en leder defineres av antall følgere, må vel influenseren som lever av å synliggjøre seg selv være blant de mektigste? Hva slags leder er han eller hun som mottar mer enn ti ganger mer i lønn enn gjennomsnittsmannen eller dama? Hvem følger en leder som kvitter seg med ansatte samtidig som han selv sitter trygt, med samme velstand og status som alltid? Jeg har ikke et godt svar, bortsett fra at verden er urettferdig og livet uforutsigbart.

Dessuten vet jeg dette: At jeg først og fremst er ansvarlig for mine egne holdninger og handlinger. Dårlige ledere har eksistert siden mammutene og skal man tro meningsmålinger og trender vil ikke dette endre seg. Men det fratar ikke meg plikten til å lede godt.

Nå er det heller ikke riktig å tenke at verden bare er gjennomsyret av mennesker som spiser først. Det er andre. Det er myriader. De finnes i alle bygder og byer, i lag og foreninger, til lands og til vanns, i høyhus og i hytter, i små bedrifter og store konsern. Det er ikke alltid de vises like godt fordi status, lønn, makt og privilegier er ikke motivet deres. De motiveres derimot av å se mennesker vokse, lykkes og styrkes. Det er disse som gjødsler verden og odler håp. De har forstått prinsippet om å spise sist. Jeg liker å følge disse, og strever etter å bli en slik leder selv.

Oddny Gumaer

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge