Spaltisten

Min kriminelle fortid: «Om mitt hyl ble utløst av glede eller forskrekkelse framstår fortsatt som uavklart.»

Logobilde Per Anders Folladal PER ANDERS FOLLADAL Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo 

Spaltister

For et par år siden måtte jeg tømme kjelleren i forbindelse med flytting. Dette var på alle måter en traumatisk opplevelse - en orgie i rammel, skrot og gammel moro. Mens jeg kjempet meg innover til kjellerens indre gemakker, kom jeg plutselig over ei relativt stor plastkanne der det stod skrevet «HB» med bred vannfast tusj – og jeg skjønte etter hvert at jeg hadde gravd meg fram til min kriminelle fortid. Jeg skal visstnok ha utstøtt en guttural lyd som fikk min halvdel til å styrte ned kjellertrappa til unnsetning. Om mitt hyl ble utløst av glede eller forskrekkelse framstår fortsatt som uavklart.

Kanna hadde blitt gjemt en gang på begynnelsen av nittitallet, og senere glemt. Innholdet var 5 liter heimbrent som hadde blitt til overs etter giftemål med påfølgende fest. Heimbrent er selvsagt fysjom-fysjom med 2020-briller, men for snart tretti år siden var det slett ikke uvanlig å servere dette i bryllup eller andre festlige anledninger – snarere tvert imot. Jeg har spilt til dans i overkant av 40 bryllup, og i 36 av disse ble det servert heimbrent i ymse varianter, som karsk og pons. I finere selskaper ble det servert nedblandet fludium iblandet essens, og da kunne man plutselig by på kontinentale drikker som vodka, cognac og whisky. Rart å tenke på i grunn at noe som var så vanlig for ikke så lenge siden, nå bare er et fjernt minne hos oss som har levd en stund.

Et historisk bilde fra Oslo-politiets beslagsrom. Et heimbrentapparat og et godt utvalg med satsdunker. Illustrasjonsbilde: NTB scanpix  Foto: Scanpix

Ifølge Terje Bratberg, historiker og konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, regnes 1531 som året da fødselsattesten til norsk brennevin ble skrevet. Det året fikk erkebiskop Olav Engelbrektsson tilsendt ei flaske akevitt fra lensherre Eske Bille i Bergen, som skrev: «Jeg sender eders nåde noget vann. Dette vann er godt mot allehånde krankedom et menneske kan have; både utvendig og innvendig». På 1700-tallet ble destillering av brennevin utbredt på herregårdene i hele landet, og bøndene fulgte raskt etter. Og kanskje spesielt i Trøndelag, der heimbrent ble en del av kulturarven. Karsken ble konsumert i alle samfunnslag, jeg har selv drukket karsk med både lensmann og prest – uten at noen av oss syntes det var så merkelig. Og et rikholdig utvalg essens fikk man kjøpt på Samvirkelaget, så det var ikke akkurat noen statshemmelighet at heimbrent ble konsumert rundt omkring i de tusen hjem.

Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred. Her er flere av hans innlegg.

Polvarer var såpass uvanlig at han visste ikke helt hva han skulle forlange malmbyggen som kom på Vinmonopolet for første gang og sa litt engstelig «Æ ska ha ei flask kjøpasprit». Ikke det at det var så stort utvalg på Polet - det gikk i 60% potetsprit, 45% «Dobbeltrensa», Eau de Vie, Koskenkorva, eller Norsk Rødvin. Ikke rart nevnte malmbygg var noe nervøs forresten, betjeningen på Polet var skrekkinngytende der de stod bak disken med sine gjennomtrengende og fordømmende blikk. Vinmonopolet må for øvrig være den beste omstillingshistorien i Staten noensinne – mer kunnskapsrike og serviceinnstilte folk enn dagens betjening på Vinmonopolet skal du lete lenge etter!

Om heimbrenning kan kalles husflid eller håndverk har jeg ingen sterke meninger om, men at det var en kunst hersker det liten tvil om. Produktet kunne være av ymse kvalitet. Noen snubla allerede under tilberedelsen av satsen (råvaren). Det enkleste var sukker og gjær, men noen sverget til erter eller potet, mens andre mente at appelsinskall og andre eksotiske frukter satte prikken over i-en hva smaksopplevelse angikk. Andre slet med det tekniske utstyret, enten knyttet til varmeregulering eller nedkjøling. Selve nedkjølingen var for øvrig et kritisk punkt – hadde du glass-sputnik var du sjanseløs, mens hadde du NTH-sputnik da tilhørte du eliten. Den vanligste feilen var å ha det for travelt. Noen akselererte hele prosessen med hjortetakksalt og sjokkoppvarming med varmeelementer på full guffe og blåselampe i tillegg. Det var knyttet mange sosiale ritualer til selve konsumeringen av den ferdige varen. Karsk-koppen ble sendt på rundgang, det var viktig å få tilbakemelding. For å unngå å bli stemplet sosialt spedalsk eller bli utelatt fra framtidig spandering, var det viktig å si noe positivt avslutningsvis. En typisk respons på fusel og dårlig vare kunne være «Det smake svidd gommi å gymsokka. Men du verden så godt!» Dette skapte som regel god stemning og trivsel.

Men så en dag ble også denne delen av kulturen vår ødelagt av oljealderen. Folk skulle fortsatt drikke karsk, men nesten ingen gadd å brenne sjøl – heimbrent skulle kjøpes. Og plutselig vokste det på nittitallet opp en stor illegal økonomi med underjordiske HB-fabrikker og selgere som pusha og gauka ukritisk til alle og enhver, også til skoleelever. Det dukka opp trønderske varianter av Al Capone med store seddelbunker og dollarglis. Dette måtte selvfølgelig stoppes, og på slutten av nittitallet ble heimbrent i alle former totalt uakseptabelt, mye takket være «Stopp heimbrent'n-aksjonen» som ble satt i gang i -96. Det ble innført amnesti for folk som ville kvitte seg med produksjonsutstyret, og flere tusentalls heimbrentapparater endte sine dager som spiker, ostehøvler og armeringsjern. Og heimbrenten forsvant like brått som hullet i ozonlaget. (1996 var for øvrig også året da rusbrusen [utenlandsk skvip som smaker sukker og etterbarberingsvatn] gjorde sitt inntog i Norge. Nå konsumeres det ca 18 millioner liter per år av denne diabetes2-drikken her til lands.)

Heldigvis fikk vi slutt på noe som hadde utviklet seg til å bli et problem. Men noe gikk kanskje tapt med badevannet? Når vi er i utlandet smaker vi gjerne på lokaldestillerte tradisjonsprodukter som grappa eller snaps etter maten – da føler vi oss både kulturelle og nysgjerrige på lokale tradisjoner. Om vi liker det eller ikke, heimbrent er en del av den trønderske kulturtradisjonen. Trøndelag har rettmessig fått ry på seg som en matregion på øverste hylle. Perfekte råvarer og ypperlig håndverk gir mat og drikke som høster stjernedryss og internasjonal anerkjennelse. Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle likt å avslutte et herlig måltid med en lovlig og kortreist karsk.

For ordens skyld så vil jeg avslutningsvis opplyse om at hvis det er noen fra politiet eller påtalemyndigheten som har lest mine bekjennelser, så kan jeg forsikre om at plastdunken er forskriftsmessig tømt og levert til gjenvinning.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo