Er det lov å si at jeg har det bra nå?

Spaltisten Reidun Gomo 

Spaltister

I avisene står det for tiden side opp og side ned med koronanyheter, og jeg hadde derfor tenkt at jeg nå skulle skrive et stykke som ikke handlet om korona. Det viste seg imidlertid å være vanskelig. Den tida vi er inne i nå er såpass altoppslukende at det er vanskelig å fokusere på noe annet. Vi er inne i ei tid vi ikke har sett maken til noen gang, og vi vet ikke når vi er tilbake til vanlig hverdag igjen.

Hele situasjonen med korona har vært en merkelig opplevelse. Vi fikk høre om koronaviruset rundt nyttår, men i januar og februar var vi uvitende om at vi fra og med 13. mars stort sett bare kunne være hjemme i eget hus sammen med egen familie. Det kom brått på de fleste, og det var ikke mange som kunne se for seg fullt ut hva det skulle innebære. Jeg må ærlig innrømme at for meg har dette ikke bare vært en negativ opplevelse, det har også vært ei fin tid. Selvfølgelig har hjemmeskole og hjemmekontor bydd på noen utfordringer hos oss også, men vi har også funnet ut at vi etter en måned i isolasjon fortsatt trives veldig godt sammen. Helt fra alle restriksjonene kom, tenkte jeg at dette måtte jeg se på som en god anledning til å få være mye sammen med barna mine. Hele familien vil huske denne tiden for resten av livet, og da bør det ikke bare forbindes med en dårlig periode. Mine barn er 9 og 11 år gamle, og de har taklet denne situasjonen veldig bra. De har stor glede av hverandre, og krangler verken mer eller mindre nå enn til vanlig. Jeg antar det er en større utfordring for eldre barn å bli isolert på denne måten, men mine barn synes heldigvis fortsatt at det går helt fint å være sammen med mamma og pappa.

Jeg er ansatt i offentlig sektor, og jeg har sluppet å bekymre meg for økonomien. Jeg har heller ikke kjent viruset på kroppen. Jeg vet vi slikt sett er heldige, og jeg er fullstendig klar over at ikke alle kan oppleve denne situasjonen slik som meg. Jeg har stor respekt for de som står i dette og samtidig kjenner på usikkerhet om egen økonomisk framtid. Andre igjen utsetter både seg selv og familien for smitte for å hjelpe andre. For de som er usikre på om bedriften berger gjennom denne krisen, og dem er det mange av, håper jeg virkelig at myndighetene viser vilje til å bidra til forutsigbarhet og trygghet i tida framover. I tillegg må hver og en av oss ta ansvar for å handle lokalt og bruke lokale leverandører av tjenester i tida framover. Det er bare å begynne med en gang, du trenger ikke å vente til normal hverdag er tilbake.

For meg har den siste måneden har vært nesten helt fri for stress. Min hverdag er til vanlig er fylt opp med full jobb, oppfølging av lekser, matlaging, fritidsaktiviteter på kveldstid, trening og så videre, og det kan det fort bli stress av. Av og til føles hverdagen som et hamsterhjul, der jeg løper fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Jeg vil tro det er mange som kjenner seg igjen i det. Den siste måneden har jeg imidlertid kunnet gå ut av hamsterhjulet, og det har vært godt. Vi har blant annet kunne spise frokost sammen også på hverdagene, det gjør vi svært sjelden ellers.

Jeg anser meg også som heldig fordi jeg bor på en plass der det er godt med frisk luft og god plass rundt meg. Jeg bor i Leksdal, og der er det godt med kvadratmeter per innbygger. Vi har nok korona på bygda også, men smittepresset her er åpenbart mindre enn i de store byene. I Leksdal kan jeg gå ut uten å være redd for å komme bort i noe som andre også har vært borti. Bor du tett i tett i blokk i byen, er det nesten umulig å komme seg utendørs uten å måtte ta i noe som en potensielt smittet også har tatt i. Det har blitt sagt at en av grunnene til at for eksempel New York har blitt hardt rammet av korona er at folk bor veldig tett der. Bygda – byen 1 – 0.

Det at folk flytter fra distriktene til sentrale strøk er langt fra noen nyhet. Det er mange meninger om sentralisering, men det er ingen tvil om at andelen som bor i sentrale strøk har økt voldsomt de siste 50 årene. Dette ser vi ikke bare her i landet, men over hele verden. Jeg skal ikke påstå at alt er negativt med sentralisering, men allikevel vil jeg hevde at sentraliseringen har sin pris. Det ser vi blant annet nå under korona-utbruddet. Sentralisering fører til større enheter på de fleste områder. Større helsehus, større sykehus, større skoler og barnehager og større ansamlinger av folk på alle vis. Dersom du først får smitte inn på en stor helseinstitusjon, rammer det fort veldig mange. Med de utfordringene vi står ovenfor nå, så tenker jeg at det må vært en fordel med mindre institusjoner. Og når vi nå etterhvert skal forsøke å få hverdagen opp og gå igjen, må være lettere å begynne så smått på en liten skole enn på en stor skole.

Jeg skjønner at jeg står i fare for å framstå som litt bakstreversk når trekker fram bakdelene med sentralisering og peker på fordelene med livet på bygda. Det er mye som er positivt med byen og tettbygde strøk også, og jeg liker også å oppsøke dette av og til. Jeg mener bare at når tett kontakt med andre mennesker skal opphøre, må det må være lov å si at det hadde vært en fordel med mindre enheter og mer spredtbygd befolkning. Se bare på Frosta. En liten kommune med relativt få innbyggere. De fikk påvist koronasmitte tidlig, men ettersom de har en liten befolkning fikk de raskt kontroll på smitten. Tiltakene de innførte på Frosta i midten av mars kunne nok vært innført i en by også, men jeg tror sjansen for å lykkes trolig ville vært atskillig mindre i byen enn det som ble resultatet på Frosta.

Vi har den siste tiden vært vitne til at mange bransjer har måttet omstille seg, men en sektor som stort sett jobber på samme viset både med og uten korona er landbruket. Bøndene jobber ufortrødent videre og produserer mat til befolkningen. Bortsett fra et par dager med tendenser til hamstring i midten av mars, har vi under koronakrisen stort sett fått tak i den maten vi har ønsket å kjøpe i butikkene. Mye takket være norske bønder. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at dersom vi blir utsatt for en enda større krise enn den vi har i dag, der for eksempel logistikkbransjen stopper fullstendig opp og grensene stenges både innenlands og internasjonalt, kan vi risikere at vi ikke får tak i maten vi trenger. Det vi står i nå er alvorlig nok, men en dag kan det komme et enda hissigere og farligere virus, og det kan bli snakk om både portforbud og det som verre er for å sikre at regler og pålegg blir overholdt. Da kan det være avgjørende å kunne få tak i for eksempel korn, grønnsaker, kjøtt og meieriprodukter lokalt. Det synes åpenbart for meg at en del av beredskapen vi må bygge opp for møte kommende kriser lik den vi står i nå, må innebære at mer av maten vi trenger blir produsert lokalt.

Det vi derimot ser i dag er at matjord bygges ned, og det skjer både nasjonalt, regionalt og lokalt. Også her på Innherred gjør lokalpolitikerne vedtak som omdisponerer noe av den beste matjorda vi har i landet til annen bruk. Dette er jord som kan produsere både korn, grønnsaker og fôr til dyr. Det er lett å tenke at om vi bare omdisponerer litt dyrka jord til for eksempel ei boligtomt, så har det ikke så stor betydning, men den dagen vi virkelig trenger å få tak i mat lokalt, kan disse valgene med gradvis nedbygging av dyrka jord vise seg å ha en mer alvorlig konsekvens. Å se for seg et slikt senario kan virke både skremmende og dystert, men er det noe den siste måneden har lært meg, så er det at vi må være forberedt på det meste. Vi bør ruste oss for at dette kan skje igjen, og da kan det være en enda mer alvorlig situasjon vi står ovenfor.

I Leksdal er vi nå tilbake i koronahverdagen igjen etter påske. Jeg har hatt fine uker sammen med min familie etter at restriksjonene bli innført i mars. Samtidig kjente også vi på motløsheten da det ble klart at oppstart av vanlig skole fortsatt er i det blå for husets 5.-klassing. Vanlig hverdag er tross alt det beste.

Selv om den stressfrie tilværelsen fra den siste tiden kanskje gir oss noen nye og forbedrede rutiner, tror jeg at jeg ganske fort kommer inn i hamsterhjulet igjen når ting normaliserer seg. Barna trenger vennene sine og jeg ser fram til å møte både kollegaer og venner fysisk igjen.

Jeg synes samfunnet har totalt sett taklet koronaisolasjonen ganske bra. Jeg har faktisk fått tilbake litt av troen på at når det virkelig gjelder, så er mennesket i stand til å legge begrensninger på seg selv og egen livsstil i så stor grad at det kan gjøre en forskjell. Selvfølgelig er det ikke alle i dag som tar restriksjonene like alvorlig, men det vil alltid være noen som bryter lover og pålegg, uansett hva det er snakk om. Vi kan faktisk gi avkall på ganske mye, og fortsatt ha det bra.

Kanskje er det flere som nå har oppdaget at det finnes mye annet det går an å gjøre sammen med familien enn å reise til andre siden av jorden. Det enkle er ofte det beste.

Reidun Gomo

innflytter, Verdal