Spaltisten

Har vi egentlig godt av denne nedturen?

Odd Helge Roksvåg logobilde Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet 

Spaltister

I disse koronatider kom jeg plutselig på en hendelse fra min barndom. Da jeg var en 8-9 år gammel hadde jeg en fin jobb som bibelleser for min oldemor Anna. Hun hadde gradvis fått dårligere og dårligere syn, og da to par briller utenpå hverandre ikke ga tilgang til bibelens mange spennende historier, måtte jeg trå til. Der satt vi da - hun en godt voksen dame på over 80 år, og jeg en ung gutt som nettopp hadde lært å lese. Sammen fant vi en felles forståelse for hvordan livet var for snart 2000 år siden, da Jesus gikk sprell levende rundt på denne jorden.

Gjennom hennes to par med briller så vi hverdagens problemer på 1960 tallet. Hverken jeg eller hun hadde vært på noen sydenreise, eller knapt nok på en Steinkjertur. Vi så på huset til våre nærmeste naboer, som det meste av verden. Magner hadde hest, Bernt reparerte sykkelen min, og Severin var noe for seg selv. Det var sammen med våre naboer vi levde livet. Langt der ute var Verdalsøra, eller Øra som vi sa på den tiden, med gullkronen kafeteria og Verdal samvirkelag som det flotteste som fantes på jord. Bortenfor der var Jerusalem. Det var det som var verden! Tenk hvor godt vi hadde det når vi ikke hadde peiling på hverken Bergen eller Gran Canaria.

I dag har jeg barnebarn som er akkurat på den samme alderen som jeg var da jeg leste bibelen for min oldemor. To generasjoner har gått siden jeg var bibelleser. De har allerede vært i Syden flere ganger, og Verdalsøra er en liten ubetydelig flekk på jord. Både gullkronen kafeteria og Verdal samvirkelag er historie for lenge siden. Selv den litt større trehusbyen Levanger vekker liten interesse for de unge håpefulle. Skal det være noe å snakke om må det være dyreparken i Kristiansand eller Mallorca. Det er ikke barnas feil, men alle vi voksne har etter hvert fått dyre vaner.

Jeg skal ikke bli fristet til å påstå at alt var bedre før, for det er ikke sant. Det aller meste er blitt til det bedre. Det er vel ingen som ønsker seg tilbake til tiden da hesten var drivkraften på en gård. Det er vel heller ikke mange som ønsker seg en folkevogn uten varmeapparat som framkomstmiddel. Alt har blitt til det bedre hvert eneste år siden jeg var barn på 1960 tallet. Det store tusenkroners spørsmålet er? Hva har denne eventyrlige utviklingen kostet vår moder jord? Er den i ferd med å snu seg imot oss?

Det er en helt spesiell tid vi nå opplever - en tid for historiebøkene, og sikkert en tid som vil føre til store forandringer i vår måte og leve på. Skal vi fortsette å tirre vår moder jord, eller skal vi gradvis prøve å leve i pakt med naturen.

Jeg er ingen miljøfanatikker eller klimaforkjemper, men føler meg trygg på at tiden nå er overmoden for å ta vårt forhold til moder jord opp til vurdering. Kan vi ha det like bra og kanskje t.o.m. bedre ved å forbruke mindre, og spare vår klode for den enorme slitasjen?

Min Oldemor var fødd i 1882. Gjennom hennes to briller kan jeg erindre det samfunnet den fornøyde eldre damen satte sånn pris på. Da hun var mor under første verdenskrig handlet det meste om å klare å skaffe mat til seg og sine barn. For menneskeheten har det vel egentlig handlet om dette helt nødvendige, nesten hele tiden - å ha mat på bordet. Det er bare etterkrigsbarna som har opplevd at mat er en selvfølge. Det har gjort oss som er oppvokst etter 2. verdenskrig bortskjemte. Mat er ikke noe vi verdsetter høyt nok. Vi tar det som en selvfølge at norske bønder skal produsere mat for oss uten at de blir verdsatt ut fra sin viktighet i samfunnet. Mat skulle aldri vært subsidiert gjennom jordbruksoppgjøret. Vi skulle betalt det maten koster å produsere med glede. Vi bør begynne å verdsette dem som virkelig holder hjulene i gang. Også i jordbruket er det sykdomstegn. Jord blir oppkjøpt av såkalte jorbruksentrepenører som driver landbruk på en industriell måte. Dette bør snarest reguleres.

Kan vi fortsette å leve som før når denne pandemien er over? Nei det tror jeg ikke, og det bør vi heller ikke gjøre. Bør det første vi gjør når grensene en gang åpnes? - dra til Sverige å fylle handlekurven til bristepunktet. Bør vi ikke fortsette å handle fra dem som har holdt dette landet i gang under pandemien? Våre butikkansatte er sammen med våre helsearbeidere blitt de store heltene under denne vanskelige tiden. Får de betalt for dette? Nei da, de tjener bare en liten brøkdel av det arkitekter, konsulenter, ingeniører og advokater osv. gjør Totalt uvesentlige yrker under slike kriser som nå har rammet oss. Dette er noe som bør forandres når dette en gang tar slutt. De som jobber i yrker som er viktige for at landet skal fungere, må få betalt ut fra sin beredskapsmessige viktighet.

Så kan de som fakturerer mellom ett til to tusen kroner pr. time for en jobb, få betalt ut fra sin viktighet for samfunnet. Etter min oppfatning er disse summene et av mange sykdoms tegn i vårt samfunn. Håper virkelig pandemien gjør noe med dette.

Jeg har for første gang i mitt liv måtte gå til Nav og be om penger. Det føltes helt forferdelig etter å ha jobbet sammenhengende i 44 år da landet stoppet 12 mars. Etter som tiden går, og tittelen permittert fortsatt blinker bak mitt navn, blir jeg mer og mer takknemlig for å bo i Norge. Våre forfedre har overlatt et flott land med gode systemer til sine etterkommere. Nå er tiden inne for vår generasjon til å sette vår preg på samfunnet. Veksten som har dominert de siste 70 årene er ikke lenger bærekraftig. Nå bør vårt slagord bli « å sette tæring etter næring»

Korona epidemien er forferdelig, men vil den på sikt tilføre oss noe godt? Hva er et menneskeliv verd ,og hva er naturen verd? Står du på månen og ser ned er jorden, er den i dag overbelastet. Vi er for mange mennesker som lever for tett innpå hverandre. Min påstand er at vi mennesker er en større fare for oss selv enn pandemien. Den sentraliseringen som i tillegg har blitt gjort i land etter land slår nå imot oss med full tyngde. Det er i tettbygde strøk de rammes hardest. Ute på landsbygda har vi for det meste gått fri for dette. Kanskje er det naturen som forteller oss at noe er galt?

Når jeg ser gjennom min oldemor sine briller er svaret enkelt. Vær fornøyd med det du har i dag, og ikke tro at graset er grønnere på andre siden av gjerdet. Nå har vi en mulighet til å forandre vår levemåte til en mer bærekraftig måte. Det er nå vi har en gylden mulighet til å forandre kurs. Vi har fått en tenkepause, mens jorda har fått en pustepause. Er det kanskje sånn at renere luft i de store byene sparer flere liv enn koronaen tar?

Ha en fortreffelig koronafri helg!

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet