Spaltisten

Hva er det beste med Norge? Det aller beste?

At barna står i sentrum på grunnlovsdagen tyder på at barna står i sentrum i samfunnet hele året, skriver Idar Kjølsvik. Illustrasjonsbilde: NTB scanpix 

Spaltister

17. mai har jeg feiret i flere ulike land. Norge, Sverige, Tyskland, Frankrike – og nå egentlig i USA. Vi var påmeldt på både Sons of Norways arrangement i Brooklyn og Sjømanskirkens på Manhattan da koronaen kom. Jeg har gått i 17. maitog i flere land, hatt på russedrakt i Strasbourg og Paris og båret bunad gjennom Tübingens middelaldergater. Da blir norsk identitet veldig tydelig, for det er bare vi som gjør slikt. På disse dagene og opp gjennom årene har jeg møtt mange utlendinger som er nysgjerrige på oss og spør mye om Norge. Særlig ett spørsmål stilles ofte, og det er vanskelig å svare på: Hva er det som er så spesielt med Norge?

Logobilde  

Ja, hva sier vi til det i dag? Hva er det aller beste med Norge? Listen på mulige svar er lang. For eksempel naturen, folkestyret, Kongen, kulturen, vinteren, tryggheten, rikdommen. Jeg fristes også til å spørre hva det verste med Norge er, om ikke annet så for balansens skyld. Da kommer vær og klima på desidert førsteplass på min liste. Deretter kanskje selvgodhet, jantelov, mangel på følelser, fremmedfrykt og noen flere. Men dét var ikke spørsmålet i dag. For hva er det beste med Norge? Det aller beste?

Livet har lært meg at det aller beste med Norge er barna. Ungene våre og måten de er inkludert i samfunnet. For barn er rett og slett Norge verdens beste land å vokse opp i. Barnetoget på 17. mai uttrykker dette med tyngde. At barna står i sentrum på grunnlovsdagen tyder på at barna står i sentrum i samfunnet hele året. At samfunnets tankegang er fokusert på hvordan barn har det nå og hvilket samfunn de skal vokse opp i. Jeg har konkrete eksempler på det, men tar først et steg tilbake til 1814, til Henrik Wergeland og hvordan 17. mai ble til nettopp 17. mai.

Henrik Wergeland var seks år gammel i 1814. Faren Nikolai var prest og politiker og var med og skrev grunnloven på Eidsvoll. Søsteren Camilla Collett ble forfatter og kvinnesaksforkjemper. Lille Henrik vokste opp i prestegården på Eidsvoll, og sammen med søsteren Camilla organiserte han Norges første barnetog 17. mai 1820. Mer enn noen annen er det han som har preget nasjonalfeiringen i Norge.

Wergeland skrev en rekke nasjonalsanger. Riktignok skrev Bjørnson og Nordraak «Ja, vi elsker» rundt 1860, men Wergelands «Vi ere en Nation vi med» var lenge den mest brukte, og ble skrevet allerede i 1841. Og den er i høyeste grad toneavgivende for det Norge som vokser frem på 1800-tallet, og som vi fortsatt bygger på. Første verset lyder:


Vi ere en Nation vi med,

vi Smaa, en Alen lange:

et Fædreland vi frydes ved;

og Vi Vi ere mange.

Vort Hjerte veed, vort Øje seer,

hvor godt og vakkert Norge er,

vor Tunge kan en Sang blandt fleer

af Norges Æressange.


Henrik Wergeland gjorde det uttrykkelig klart at Norges og 17. mais sentrum er barna. Når vi ser ut i verden, er det slett ikke tilfelle overalt. Og det var verre før enn nå. Men i Wergelands nasjonalsang feires det at det er slik det er i Norge. Allerede i 1841 er det slik. Også barna er Nasjonen. Samtidig forstår vi på teksten at det mange andre steder ikke er slik. Sangen minner oss om det. At det ikke er noen selvfølge at barna og nasjonen er to sider av samme sak.

Men hvor lang er en «alen»? Når vi synger Wergelands nasjonalsang ser vi samtidig for oss skolebarn og barnetog. Unger som er på god vei til å bli «gagns menneske». Men når han skriver om «vi Smaa, en Alen lange» inkluderes faktisk også de nyfødte. En dansk og norsk alen er fra 1820 av nemlig 62,75 cm. Skolebarn er nesten uten unntak mer enn to alen lange.

Det går selvfølgelig ikke an å forklare barns stilling i det norske samfunnet med en enkel sangtekst. Likevel uttrykker Wergeland for meg det aller beste med Norge. Alle er inkludert i Nasjonen. Alle. Også de aller minste og spedeste som ikke en gang kan vifte med flagget eller rope noe som helst. Også de som ikke er nyttige eller verdifulle på noe vis.

Gjennom både jobb som lærerutdanner og som far til fire har jeg kommet på innsiden av skoler og klasserom i flere land. Ingen steder har lærerne like mye respekt for elevene som i Norge. Her slipper elevene å bli straffet, latterliggjort og utskjelt. I stedet tilrettelegger vi undervisning for hvert enkelt barn, vi ønsker å se og utvikle hele personen og ikke bare se på barn som et kunnskapshull som må fylles opp. Vi respekterer barnet som barn, det er ikke en utilstrekkelig voksen, noe som har potensial i seg for en gang å bli nyttig.

I Norge bruker vi en nokså stor del av pengene og kreftene våre på barn, der andre heller prioriterer helse, omsorg og velvære. Det siste er selvfølgelig viktig, men når Norge prioriteter de yngste og lar de voksne komme etter i køen, så gjør det meg mektig stolt av landet mitt.

I krisetiden vi er inne i, er dette blitt synlig også utenlands. Statsministerens pressekonferanser for barn har rørt en hel verden. At de minste fikk vende tilbake til samfunnet aller først. At barn har rett på et tilstrekkelig antall trygge voksne rundt seg. Helseminister Bent Høies tale til de unge om en tapt sommer, en tapt russetid, tapte muligheter fikk tårene frem langt utenfor Norges grenser.

Dette vårt Norge er verdt både å feire lenge og vel, og rope høyt ut om. Nasjonen vi alle er del av, om vi er en, to eller tre alen lange, den er det vi skal gi videre nettopp til dem som «ere en Alen lange». Gratulere med dagen!

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet