Landet bygges ikke fra hjemmekontoret. Det er langt fra alt som kan løses gjennom et Teamsmøte.

Det er langt fra alt som kan løses gjennom et Teamsmøte, selv om det er en stor og økende andel av den norske befolkningen som tror nettopp dette, skriver dagens spaltist.  Foto: NTB scanpix

Spaltister

Jeg hadde egentlig tenkt å styre unna koronatemaet. Men jeg føler at det er behov for å nyansere oppfatningen til alle dem som sier at det egentlig har gått svært greit siden unntakstilstanden ble innført 12. mars og store deler av arbeidsstyrken trakk inn i loftstuer og ned i kjellerrom med beskjed om at nå skal det hjemmekontoreres.

«Dette går så det suser, nesten mer effektivt enn vanlig faktisk» sier eksperter, politikere, byråkrater og kontorister som meg selv. Det er på denne bakgrunn at jeg føler behov for å si: Vel blåst! Men landet bygges ikke fra hjemmekontoret! Noen må faktisk sørge for at vi har mat på bordet, noen må bidra med pleie og varme hender til våre gamle og syke, noen må produsere varer og tjenester som vi har bruk for, noen må transportere varene og noen må drive butikk. Kort sagt, det er langt fra alt som kan løses gjennom et Teamsmøte, selv om det er en stor og økende andel av den norske befolkningen som tror nettopp dette.

Logobilde Per Anders Folladal PER ANDERS FOLLADAL Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo  Foto: IH

All ære til alle dere som på kort varsel hev dere rundt og trakk innomhus, og som på en imponerende måte har fått ting til å fungere over all forventning etter at krisa banka på døra. Dere har demonstrert stor omstillingsevne og dere har virkelig bydd på dere sjøl. I denne perioden har vi blitt invitert inn digitalt i mange møblerte og noen umøblerte hjem, vi har sett etterveksten gro hos middelaldrende damer iført grilldress eller morgenkåpe, og vi har tatt del i barneoppdragelse og noen ganger vært vitne til mangel på dette.

Nå når restriksjonene er i ferd med å mykes opp, strømmer det ut folk som blendes av dagslyset og som raver rundt som sveisblinde på jakt etter fotfeste. Vi ser gråbleke folk med langt og ustelt hår, folk som ved første øyekast minner om en krysning mellom Gollum og Abid Raja. Noen er folkeskye og asosiale, men de aller fleste er heldigvis lykkelige og håpefulle.

Per Anders Folladal er fast spaltist i lokalavisa. Her finner du flere av hans innlegg.

Hvordan kan differansen mellom det vi kan utføre fra hjemmekontoret og det vi virkelig trenger kort oppsummeres? Ett ord: Sårbarhet. Vi blir svært sårbare hvis vi ikke har tilstrekkelig med egenprodusert mat eller er i stand til å utføre fysisk arbeid, kort sagt ting som ikke kan løses via et Teamsmøte eller en app.

Koronakrisen har vist oss, og mange andre land, at vi er lite robuste når krisen rammer. Som når vi oppdager at de viktigste medisinske virkestoffene kommer fra India og Kina, og at forsyningene stanser opp på grunn av arbeidsmangel, mangel på transport, eller at myndighetene innfører eksportbegrensninger. Eller når vi oppdager at Norge totalt mangler sikker matforsyning.

Et eksempel er kornlageret som systematisk er bygd ned til tilnærmet null de siste 20 åra. En så lav selvforsyningsgrad setter Norge i en svært sårbar situasjon den dagen import fra Ukraina og andre av verdens store kornprodusenter umuliggjøres.

På skolen fikk vi høre om «barkebrødstiden» som herjet landet fra 1807 til 1814, en av de vanskeligste periodene i norsk historie. På den tiden var vi et underbruk av Danmark, og danskekongen satset på feil hest (Napoleons hvite) da vi ble viklet inn i krigen sammen med den tapende part. Også den gangen var vi svært avhengige av import av korn, og når engelskmennene blokkerte korntransporten, fikk vi utbredt fattigdom og nød. Kornet ble erstattet med mose og bark for å temme sulten, og dette resulterte i hungersnød og død i store deler av befolkningen.

Da den nye nasjonen skulle bygges i 1814, så var det tre ambisjoner som stod særlig høyt: 1) Matsikkerhet og større grad av sjølberging 2) Folkeopplysning og kompetansebygging 3) Lokal og nasjonal verdiskaping. Vi har opplevd små og store kriser også etter dette, men når representanter for «manns minne» ikke lenger går blant oss, er det lett å henfalle til naiv markedsliberalisme og lettsindige løsninger.

Så det er kanskje den viktigste vi kan ta med oss når selv koronakrisen blir historie: Uheldig omgang med en flaggermus i en provins i Kina, kan skape verdensomspennende kriser som rammer selv den ytterste avkrok i vårt lille land. Og da gjelder det å være forberedt. De siste ukene har avslørt at vi er svært sårbare på områder som medisiner og medisinsk utstyr, og vi har lav matsikkerhet og beredskapslagre. Vi har også fått avdekket at store deler av næringslivet er sårbare, selvfølgelig som følge av at kunder uteblir, men også på grunn av avhengighet til underleveranser som stanser opp. Dette må vi ta lærdom av til neste gang. For det kommer en neste gang, og som alltid like brått og uventet. Matprodusenter og alle andre som bidrar til verdiskaping og redusert sårbarhet må løftes opp og fram.

Apropos norsk mat; Vi som forbrukere må betale det maten er verdt, uten den evinnelige klagingen over hvor dyrt det er i Norge sammenlignet med matprisene i Sverige og i Langtvekkistan. Faktum er at norske husholdninger bare bruker 11 prosent av inntekten på mat – knapt noen nasjon i verden bruker mindre. Og politikere, byråkrater og «folk flest» må forstå at ikke alle samfunnsoppgaver kan løses hjemme fra kjellerstua.

Til slutt: Selv om vi nå avdekker store svakheter i måten vi har rigget samfunnet på, som gjør oss sårbare når Gammel-Erik banker på døra, så mener jeg at det vil være en stor tabbe å la pendelen svinge alt for langt i motsatt retning – det vil si at vi går fra den ene grøfta til den andre.

Jeg ser at de ivrigste proteksjonistene nå mener at vi nærmest skal bli selvforsynte på de fleste områder, og at vi må stenge døra for verden rundt oss. Da er det greit å minne om at heller ikke kommuner med «Søringkarantene» eller andre ekskluderende tiltak kan leve av å klippe håret av hverandre, selv om restriksjonene knyttet til frisering nå er lettet på.

Tiltak som «Handle lokalt» og «Heimkjært» er gode og nødvendige tiltak som startgass for å få hjulene i gang igjen. Men de er ikke bærekraftige på sikt. Det er ikke kretsmesterskap i sjølberging som blir løsningen framover. Vi må ha sjøltillit nok til å tro at også naboen og langveisfarende er interesserte i det vi har å by på. Og vi må være ydmyke nok til å innse at vi har mye å lære av andre, og at handel og samhandling mellom regioner og land er det som bringer oss opp og fram – også etter korona. Det gjelder bare å finne den gode balansen.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teatearlag og leder Proneo