Spaltisten

Tipptipptippoldemora mi er nemlig verdaling. Og jeg kjenner jeg bærer denne lille fliken med en ærbødig stolthet.

Spaltister

I helga reiser mange av oss til Vømmøldalen. Dalen fylt av selvironi og drypp av samfunnsrefs og opposisjon mot det satte og veletablerte. Dalen med sterke tradisjoner og strikte føringer for skikk og bruk, men der det meste likevel er lov. Dalen med de store kontrastene mellom idealisme og kapitalisme, lederskap og proletarer, Christian Gyldentann og Johan Møkkerbakken. Hans Rotmos vømmølunivers lever for lengst sitt eget liv i Verdal. Og vi andre er grønne av misunnelse over at verdalingene har denne kulturarven å boltre seg med. Denne ene helga i året får all kreativiteten som bor i borgerne av Vømmøldalen fritt spillerom, og vi kommer fra fjern og nær for å bivåne galskapen. Og vi elsker det. Det er umulig å ikke la seg fascinere av alt verdalingene finner på. I dag skulle det store og årlige vømmøltoget snirklet seg gjennom Verdal sentrum, med ablegøyer og akrobatikk, gamle biler og traktorer med tilhengere fulle av folk og imponerende installasjoner, som tar pusten fra oss år etter år. I år blir det en litt annerledes feiring, men vømmøl blir det åkke som.

Karin Jegtvik har skrevet en hyllest til verdalingene, og kommer med en avsløring. Hun er selv en en sekstifirendedel verdaling.  

Nettopp dette er noe av det som imponerer meg mest med verdalingene. Deres evne til å snu om, omstille seg og finne nye løsninger om det dukker opp hindringer i veien. Ikke helt uten kamp som regel. De er et folk med høy røst og sterke meninger, samt et ukuelig pågangsmot. Og sammen har de vist oss at de gang på gang får til å velte store lass, finne uventede og smarte løsninger og sette seg sjøl på kartet. Det er ikke uten grunn at den eneste teaterutdanninga på universitetsnivå nord for Oslo er utarbeida her, at de har et nasjonalt kultursenter, et eget teaterhus, landets tredje største industripark og «Spelet om Heilag Olav», som trumfer alle spel i hele Norge. Og det til tross for et belastende rykte fra en brokete fortid og til tider komplett uforståelig dialekt. Sjarmerende, ja, men det betyr ikke at det alltid er like enkelt å forstå dere.


– Æ ska’ hæm te mora æn tur, kan en verdaling finne på å opplyse om med den største selvfølgelighet.

– Mora til hvem, spør jeg.

– Mora, svarer han.

– Altså bestemora di?

– Nei! Mora!!! Hæm te mora!

– Eh … Åh …

Det tok ei god stund før jeg kobla at mora faktisk var vedkommendes egen mor, og ikke mora til noen andre. I andre deler av landet omtaler vi som regel vår egen mor som «mamma», skjønner dere. Men verdalinger har en egen vri på det meste.

Jeg skjønte for eksempel null og niks da en kompis av meg skulle på «mæ-nyn» og handle «klesterbainnj» og «kak». Han stoppet på dagligvarebutikken Meny, som den heter i resten av landet, og kom ut med en taperull og et brød. Det kan være forvirrende å bli servert brødskive når man får tilbud om kake og kake når man tror man skal få brød. Men sånn er det her. Kak er brød og brød er kake. Men jeg har lært meg å leve med det. Ikke tenk på det. Ellers finnes det jo ord for de fleste situasjoner og karakteristikker, og da gjelder det å ikke misforstå. Som at «rasjin» betyr flink og arbeidssom, og ikke rasshøl. Og at «råddåin» slett ikke er ryddig, men mer urolig og vimsete. Ja, den kan være litt bøkklåt denne dialekta. Det gjelder å ikke være omakreiddj, men heller litte framfusin og spær, så’n itj uhæppe sæ.

– Næh … Nå så gæli, utbryter verdalingen som sitter ved siden av meg på altrekka i koret entusiastisk.

– Sang jeg feil, spør jeg.

– Nei, svarer hun forundra.

– Det va støggbra henne!!!

– Eh … Ok.

Da var det vel enten stygt eller bra da. For i Verdal er det kort mellom kontrastene. Akkurat som i Vømmøldalen. Og akkurat som i Vømmøldalen er det plass til alle. Porten er vid og taket høyt nok til å snakke både bredt, bærende og med store ord. Ingen sak er for liten til debatt, og ingen for stor til å mestre. Jeg har en stor kjærlighet for Verdal og verdalinger. Jeg har forresten selv en ørliten flik verdaling i meg. Helt sant. Nærmere bestemt en sekstifirendedel. Tipptipptippoldemora mi er nemlig verdaling. Og jeg kjenner jeg bærer denne lille fliken med en ærbødig stolthet. Verdalske gener lar seg ikke så lett underkue.

Og akkurat dét oppsummerer egentlig alt jeg beundrer med dere; fryktløse og fulle av sjøltillit, umulig å kue. Ikke redd for endringer, eller for å utfordre de høye herrer med makt og penger. For verdalingene vet, at så snart de blir med inn i Vømmøldalen blir også de like begeistret og fanget av galskapen som resten av oss.

Jeg tenker at verdalingene ganske sikkert er nært beslektet med sjølveste Espen Askeladd:

– Jeg fant på! Jeg fant på!

– Hva fant du på nå da?

– Jeg vet ikke, men det kan helt sikkert bli til noe stort.

Med det ønsker jeg dere alle i Vømmøldalen en god og annerledes vømmølfeiring!

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides