«Etter at jeg selv fikk barn har jeg i stadig større grad innsett hvor sårbare vi er som mennesker»

Logobilde  

Spaltister

Baldwins bønn

Etter at jeg selv fikk barn har jeg i stadig større grad innsett hvor sårbare vi er som mennesker. Vi er kastet inn i verden, inn i familier og samfunn, uten å egentlig noen gang får vite hvorfor vi kom og hvor vi skal. Mine foreldre kan ikke lenger stå som garantister for at livet er stort og meningsfullt, og noen gudstro har liksom aldri satt seg.

Så jeg må finne svarene selv.

Av og til ser jeg mine barn inn i øynene, ser deres oppriktighet og åpenhet. Jeg elsker når de peker på ting og spør hvorfor sånn, hva er det? Jeg elsker bableriet når de begynner å bli selvsikre og tøffe, når de forklarer meg hva en stjerne er og hvorfor de trenger å få sjokoladekjeks. Men brått ser jeg også følsomheten som kan velle over dem, en plutselig usikkerhet i møte med en fremmed person eller en høy lyd. At de blir skremte, redde. At tårene fyller øynene. Som barn har de ikke noe konkret forhold til grensene i sin egen verden, de lurer ikke på hvorfor de bor der de bor, selv om de gjerne skulle hatt en trampoline. De veit ingenting om oljefondet og har en usedvanlig abstrakt ide om hva jeg gjør når jeg går på jobb og «skriver bøker». Det hender de stopper opp når de ser en person ligge og sove på gata, og jeg tenker: Hva fyker egentlig gjennom hodene deres nå?

Det finns en uskyldstilstand i denne måten å møte livet på. De er så glade i livene sine, i det de opplever. De elsker å løpe nakne i vannspredere. De elsker å kaste sand og bruke appelsinskall som «tannbeskyttere». Men jeg vet jo at denne tilstanden ikke skal vare, at den skal gli over i noe annet. Friheten i kroppene skal inndras, barnet skal bli ungdom, hettegenseren foldes over hodet.

I det siste har jeg også fått en sterkere følelse av å bli voksen. Dette er vel et naturlig utslag av at jeg er 37 år, at mye i livet har lukka seg og at valgene jeg tok tidligere, nå leves ut i konsekvenser. Denne prosessen har også medført at jeg har begynt å se mine foreldre på en annen måte, gjerne i et mildere lys, for plutselig er det som om jeg forstår dem bedre.

Eivind Hofstad Evjemo skriver om den amerikanske forfatteren James Baldwin. Hans bok «The Fire Next Time» er skrevet på begynnelsen av 60-tallet og regnes som en klassiker innenfor afroamerikansk kulturkritikk.  Foto: (AP Photo/Pressenia)

Er man barn, tviler man ikke på sine foreldre, man tilkjenner dem nærmest ikke et indre liv, de bare er der. Det er først når man blir voksen man kan skjønne hva de holdt på med, se dem for seg, sittende rundt middagsbordet i, la oss si 1992, sliten etter en dag på jobb. Nå er det jeg som sitter der, sliten etter en lang dag. Nå er det min kropp barnas øyne løper over, mine hender som bærer dem, og de kommer kanskje til å bruke mye tid på å forsøke å forstå hvem jeg egentlig var.

Kort tid etter at George Floyd for noen uker siden ble drept av en amerikansk politimann, fikk jeg en lefsete utgave av boka «The Fire Next Time» av James Baldwin i gave av en forfatterkollega. Han sa: Les den . Den er skrevet på begynnelsen av 60-tallet og regnes som en klassiker innenfor afroamerikansk kulturkritikk.

I første del av boka skriver han et brev til sin nevø, som på dette tidspunktet – altså i 1963 – bare er en guttunge med livet foran seg. I brevet prøver Baldwin ydmykt å fortelle ham noe om realitetene i det samfunnet han skal vokse opp i. Tonen kan minne om en konfirmasjonstale, tungsindig, sannsigersk, men også kjærlig (”Old buddy / ”I Love you). Han ber for at nevøen skal skjønne at ikke alt i livet hans skal handle om å få «de» (de hvite) til å akseptere ham, men også at han skal akseptere dem. Det handler om integritet. Husk det! Han advarer også mot alle skuffelsene som vil komme i hans liv, om alt som ikke kommer til å bli som han tror. Og at dette er kun på grunn av hans hudfarge. Men husk, sier Baldwin «we love you». Slik er brevet også formet som en kjærlighetserklæring om at uansett hvor alene du er, uansett hvor mørkt det er rundt deg, så er du og vil for alltid være elsket.

Fra en minnesermoni i New York i 1963 etter at fire jenter ble drept i byen Birmingham i Alabama. James Baldwin til høyre på bildet.   Foto: NTB scanpix

Det slår meg at Baldwin med boken virkelig forsøker å gi hvite lesere en mulighet til å forstå hvordan livene i den afroamerikanske befolkningen på begynnelsen av 60-tallet virkelig var. At det fantes et håp og en mulighet der for at framtiden skulle bli bedre. Men så veit vi i dag at den hvite mann slett ikke grep muligheten. Vi som lever i nevøens framtid vet at vondt, ble verre. George Floyd’er drepes til stadighet. Mange før ham. Og mange etter.

Og mens jeg kjenner at jeg selv vokser, mens jeg kjenner på frykten for at noe skal skje med mine barn, kan jeg plutselig leve meg inn i Baldwins bønn. Den handler om at alle må huske at vi har vært og er sårbare, at alle må huske at vi har grått og har trengt trøst. At vi alle har vært redde for å miste oss selv og de vi er glade i. Men systemene vi har i dag organiseres på en måte der noen har bedre betingelser for å klare seg enn andre. At noen lettere skal få tilgang på hjem, arbeid og trygghet, og dermed ha bedre forutsetninger for å utstå sin sårbarhet som menneske.

Mens jeg skriver dette, hører jeg en dump lyd inne fra barnerommet. Jeg går inn og ser sønnen min sitte omtåket og forvirret nede på gulvet. Forsiktig løfter jeg ham opp i sengen igjen.

Eivind Hofstad Evjemo

Forfatter