Det e klenar festa nu fer tia!

Odd Helge Roksvåg, kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet i Vuku, er fast spaltist i Innherred. 

Spaltister

Dette er en strofe fra en av Hans Rotmo sin frodige sangtekster. Hans opplevde nok festene på 1960 tallet, både som festdeltaker, og som musikker fra utallige scener her på Innherred. Mine festopplevelser stammer fra 1970 tallet. De er sikkert «litt klenar» enn det Hans Rotmo observerte et tiår tidligere, men jeg gjør et forsøk likevel.

Da vi ble konfirmert var det en selvfølge at vi skulle på fest helga etter. Å få «præsthainna på haue» var det samme som en velsignelse fra vår herre som festdeltager. Om vi hadde blitt så mye mer voksne på en uke er vel tvilsomt, men denne regelen var sosialt akseptert over alt. Å bli konfirmert i mai var ikke den beste tiden for festkåte ny konfirmanter. Første festen som det var mulig å delta på var Øras dager i folkeparken. Jeg husker at jeg hadde fått kjøpt en brukt hvit skinnjakke som fikk sin premiere denne kvelden. Det ble første og siste gangen denne jakken ble brukt. Stolt som haner fikk vi fire kameratene skyss nedover til Øra fra noen eldre gutter som allerede hadde førerkort og bil. Vi følte oss allerede så voksne og verdensvante som det overhode var mulig å bli. Ingen skulle komme og fortelle oss noe om festlivets farer, vi var da konfirmert og klarert for en skikkelig fest. Vi hadde jo hørt fra de eldre gutta om hva de gjorde på slike fester. Drikke, danse og kapre damer, det var det vi skulle gjøre vi også.

Odd Helge Roksvåg er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hans innlegg.

Da vi langt om lenge klarte å finne inngangen i folkeparken dukket det opp et problem. Vi hadde for lite penger. Gode råd var dyre. Til sammen hadde vi nok penger til at tre av oss kunne komme inn. Det ble derfor enstemmig vedtatt at jeg skulle forsøke å lure meg inn. Å hoppe over gjerdet ikke langt fra jernbanelinje ble løsningen. Liten og lett som jeg var skulle ikke dette bli noe problem. Klatre var jeg vant til, da jeg i flere år hadde klatret til topps i alt av grantrær i nabolaget for å plukke kongler som jeg solgte til planteskolen. Jeg klatret uten problemer helt opp til toppen av gjerdet, men da dukket det plutselig opp en vakt som ropte til meg. Da var det bare å la det stå til - hoppe. Som en Bjørn Wirkola i toppform tok jeg sats og traff hoppkanten perfekt. Jeg kjente det var noe som lugget i satsen, men nedslaget var perfekt. Da jeg landet var jeg som skutt inn i folkeparken, ingen vakt i hele verden skulle få tak i meg. Etter en kort springmarsj inne i parken ble jeg oppmerksom på hva som hadde lugget i satsen. Jeg hadde revet en dyp flenge i den nye hvite skinnjakka. Min første fest ble en dyr lærdom, selv om jakka var kjøpt brukt. Etter denne opplevelsen har jeg aldre lurt meg inn på noe arrangement.

Det lille flaska med noe godt i, som vi fire kameratene hadde fått tak i uka før ble drukket i en fei. Vi hadde nok mer enn nok av å se på dansen, og ikke minst damene på denne vår aller første fest. Som så mange ganger senere, så var plutselig klokken 01.45 og vi våget oss litt i utkanten av dansegolvet. I flere uker etter dette skryta vi voldsomt til de som var 1 år yngre. Vi hadde danset med damer og drukket hele kvelden!

Hjemturen husker jeg aller best. Vi var i kjempehumør da vi la passerte Øra, og la i vei oppover alleen mot Stiklestad. Vi skulle haike hjem, og det trodde vi ikke skulle bli noe problem. Da vi passerte gammelskolen på Stiklestad begynte humøret å synke. Hvorfor stoppet ingen for å ta oss med? Da vi nærmet oss Vuku var sangen byttet ut med sparking av småstein. Alt av godt humør som den lille flaska hadde gitt oss var som dunstet bort. Etter 25 lange kilometer var vi hjemme samtidig som solen stod opp over Bjørstadhøgda. Jeg lærte massevis av denne kvelden.


Neste fest var augustfesten til Helgådal gammeldansforening. Like etter skolestart «bars det ivein» på gammeldans på Lunheim i Volden. Jeg hadde gledet meg i mange dager til denne festen som ikke ble helt som jeg tenkte. Nede i gangen i forsamlingshuset sto «gammelkaillan» fra Nordkleiva klare til å ta imot ny konfirmantene. Flaskene var mange og innholdet var ikke direkte svakt. Etter en liten stund og noen runder av flaskene kjente jeg at det begynte å gå rundt for meg. Da jeg snublet meg ut av lokalet hørte jeg gubbene flira godt. De hadde oppnådd sitt, og hadde gjennomført konfirmasjonen på sin måte. Kvalmen kom sigende og det var bare å begi seg på hjemvei. Lærdommen var brutal, men en ting var da bra i all elendigheten. Jeg hadde ikke kommet så langt at jeg hadde kjøpt billett. Penger spart!


Dette ble en lærdom som satt i et par måneder. I lærdommens tegn sto jeg nok over et par gammeldanser, men på senhøsten var jeg nok en gang klar for festlivet gleder. Denne gangen gikk jeg rett bort til billettluka og kjøpte billett, og så rett opp trappa og inn i salen på Lunheim. Der ble jeg sittende sammen med noen karer helt innerst inne i lokalet ved siden av den store kakkelovnen. Årstads var allerede i gang med musikken fra scenen og stemningen var stor. En av bordkompisene mine ba meg om å hente et glass, og skjenket så i noe med en øse fra en spann som sto midt på bordet. Det var helt hvitt og han kalte det for vin. Dette var mitt første møte med den såkalte vinen - det smakte fortreffelig. Søtt og godt! Det ble ikke resten av kvelden. Etter en time så jeg Årstads i en dis der de var i ferd med å synge Oh Klara for andre gang den kvelden. Vinen til bordkompissen hadde satt sine spor. Hjemturen ble lang denne kvelden. Det irritert meg grenseløst at jeg hadde betalt 10 kroner i inngangspenger og sikkert ikke hadde fått utbytte av mer enn kr. 2,50.


Det ble lenge til neste fest. På mange måter kan en vel si at læringskurven var bratt, men etter disse fadesene var jeg nok en utlært festgjenger.

Hvorfor deler jeg disse dårlige og litt komiske opplevelsene mine med dere? Det er absolutt ingen ting å skryte av. Rusmidler er ikke gøy når de misbrukes, men jeg påstår at det er ved å feile man lærer. Hva lærer de unge i dag? I dag er alle bygdefester avviklet pga. strenge regler med aldersgrenser og innviklede regler for arrangement som bare har en hensikt. Det skal ikke arrangeres fester. Så kan man spørre om dette har ført til et mindre bruk av rusmidler? Har det ført til mindre misbruk her i Norge? Dessverre er nok svaret nei. Vi begynner å få den samme følgene som forbudstiden fra 1916-1927. Forbruket foregår i det skjulte. Hver mandag hører vi om at politi må oppløse fester med ungdommer under 18 år. Her er det ingen voksne tilstede. Er det sånn vi vil ha det? Ungdommer vil alltid være utforskende i sin omgang med rusmidler Jeg mener slike fester bør arrangeres av voksne folk som passer på at ting går riktig for seg. Så kan man selvsagt diskutere hvor aldergrensen bør være. Nå er det ingen diskusjon. Jeg er fullstendig klar over at jeg ved å skrive dette får et visst akademisk miljø på nakken. De vil ikke ha noen diskusjon. Troen på at ungdommer skal være barn til de er 18 år er stor.

Ha en fortreffelig helg selv om «festan e klenar nu fer tia»

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet