Spaltisten

«Til syvende og sist er vi vel alle filledokker. Vi velger selv om vi vil sitte til pynt, eller om vi deltar i livet og dermed ser litt brukt ut etter hvert.»

– Guri Malla var ei filledokke og jeg var fire år. Jeg tror hun hadde vært en gave fra min rike onkel, og muligens den første dukka jeg fikk, skriver Oddny Gumaer.  Foto: Privat

Spaltister

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsket henne. Hun var min og jeg overøste henne med kjærlighet og omsorg. Hun fikk sove i min seng og jeg var helt sikkert overbeskyttende. Om noe vondt skulle tilfalle henne var det som om smerten var min.

Guri Malla var ei filledokke og jeg var fire år. Jeg tror hun hadde vært en gave fra min rike onkel, og muligens den første dukka jeg fikk. Hun var en rødhåret skjønnhet, med lange fletter og en vakker blomstrete kjole den dagen hun ble min. I mine øyne var hun perfekt. Guri Malla fikk være med meg over alt. Det skulle jo bare mangle. Litt etter litt ble hun merket av livet. Kroppen fikk en grålig tone og håret ble tovet som på en hasjrøyker med dreads. Hun begynte å lukte surt og kjolen hennes ble fillete og ramlet til slutt av. Min mamma forbarmet seg over henne og sydde en ny kjole i rød cordfløyel som hun fikk ha på seg resten av sin levetid.

Oddny Gumaer er fast spaltist i Innherred. Hun er grunnlegger av organisasjonen Partners Norge. 

Vi opplevde livet sammen, Guri Malla og jeg. Om jeg var redd og alene var hun der og trøstet meg. Jeg gjorde det samme for henne. Med Guri Malla kunne jeg dele selv de mest intime betroelser. Hun fordømte meg aldri, og forsto som regel hvordan jeg hadde det.

Oddny Gumaer er fast spaltist i Innherred. Her finner du flere av hennes tekster.

En dag fikk hun være med til Levanger. Helt fra Ekne. Det var jo som en dagsreise å regne. Vi spaserte ned Håkon den Godes gate da det fryktelige skjedde. Guri Malla falt ned i et åpent kumhull! Det var katastrofalt og jeg gråt så høyt at det hørtes helt til ferjeleiet, og kanskje lenger. Foreldrene mine ante uråd, for ei filledokke i et dypt mørkt hull fanges vanskelig. Ikke trodde de at kommunens spesialenheter ønsket å bistå heller. Min far mente at Guri Malla kunne glemmes om jeg bare fikk ei ny, og mye finere, dukke. Slik kan en voksen tenke, som ikke forstår den dype kjærligheten ei lita jente har til ei gammel filledokke. -Ja, tenk, ei splitter ny dukke, med øyne som åpner seg og lukker seg, fristet min mamma. Jeg så på dem i ren forferdelse. Mente de at jeg skulle la Guri Malla ligge der i mørkets dyp, alene og for alltid, mens jeg ga min kjærlighet til noe nyere og vakrere? Aldri. -Jeg vil bare ha Guri Malla, hylte jeg.

Så ble dette dagen da min far måtte gå til en av byens butikkeiere og be om å få låne en stige. Tappert steg han ned i mørket for å redde Guri Malla fra evig fortapelse. Da han steg opp fra avgrunnen med ei våt, og nå ennå skitnere, filledokke tok jeg i mot henne med åpne armer. Fra den dagen var hun med meg, og det er hun fortsatt, den dag i dag, mange tiår senere.

Min historie om Guri Malla er veldig lik historien i en av verdens fineste barnebøker, Fløyelskaninen (The Veveteen Rabbit). Her lærer fløyelskaninen hvordan man blir Ekte. Mens han selv enda er ren, lodden og perfekt forteller en velbrukt og tynnslitt lekehest om prosessen fra å være ubrukt til å bli Ekte. -Du blir, forklarer hesten. -Det tar lang tid og det er derfor det ikke kan skje med dem som lett går i stykker eller har skarpe kanter; de som må passes på hele tiden. Som regel, når du en gang blir Ekte, har det meste av håret ditt blitt elsket av, øynene dine henger bare så vidt fast, du er hengslete og loslitt. Men disse tingene har ingen betydning, fordi du er Ekte nå, og hvis du er Ekte kan du ikke være stygg.

Filledukken Guri Malla har vært med Oddny Gumaer gjennom hele livet. Hun ser på dukken som en påminnelse om hvordan livet kan leves, og om hva som er viktigst. Foto: Privat 

Som Guri Malla, ble fløyelskaninen Ekte til slutt. Da hadde han mistet både pels og øyne, men han hadde levd og han hadde gitt. -Ekte er ikke noe man er, men noe man blir, forklarer hesten. Han forteller også at det ofte gjør vondt å bli Ekte.

Jeg har Guri Malla på ei hylle og tar henne fram fra tid til annen. Hun henger knapt sammen nå, og er nesten skallet. Selv synes jeg hun er staselig. Hun er en påminnelse om hvordan livet kan leves, og om hva som er viktigst. Jeg ser på henne at det verken var hennes utseende eller prestasjoner som fikk meg til å elske henne. Hun var bare ei filledokke, verken mer eller mindre, men det var alt jeg trengte.

Det hender jeg ser på mitt eget loslitte jeg og skulle ønske jeg kunne fikse både det ene og det andre, på innsiden og utsiden. Jeg kan enkelt se for meg løsninger som ville ha gjort meg mer attraktiv, for verden og de jeg gjerne vil imponere. Men jeg innser at også jeg er ei filledokke; jeg både henger og slenger. Slik kan alle se at jeg har levd og jeg har blitt Ekte. Jeg har blitt slik fordi jeg har blitt brukt, jeg har elsket og blitt elsket; jeg har også kjempet, falt og vært helt forlatt. Heldigvis har jeg fortsatt både hår og øyne i behold, men skrammer og arr det har jeg fått både her og der. Man kan tro det handler om alder, og det gjør det jo til dels. Mange blir jo mer Ekte jo lenger de lever, men ikke alltid. Jeg har møtt pur unge som er Ekte og eldre som fortsatt tror at perfekt er synonymt med ubrukt og plettfri.

Til syvende og sist er vi vel alle filledokker. Vi velger selv om vi vil sitte til pynt, eller om vi deltar i livet og dermed ser litt brukt ut etter hvert. Ekte blir man bare da.

Oddny Gumaer

Grunnlegger av organisasjonen Partners Norge.