Spaltisten

Til og med i vårt elskede Levanger kan det bli for trangt

Etter bisettesessermonien i kirken, kjørte bårebilen med gravfølget ned Sjøgata og fram til berlinerpoppelen i Sjøparken. Han fikk Asbjørn D.K. Eklo tatt et siste farvel med treet han hadde et sterkt forhold til. Idar Kjølsvik forrettet i bisettelsen og bruker sin tale der som utgangspunkt for dagens spalte. Foto: Roger Rein 

Spaltister

De Civitate Dei: I min Fars hus er det mange rom

Asbjørn D. S. Eklo. ble bisatt sist uke. Han var Levangers «Grand Old Man» og jeg fikk æren av å forrette. Nå kjennes det rett å offentliggjøre prekenen hans i «Spaltisten»:

Kirkefaderen Augustin på 400-tallet er på mange måter grunnleggeren av den vestlige sivilisasjonen. Uten at vi er oss det så bevisste, er han filosofen bak tankegangen vår om staten og individet, samfunnet, kirken og det gode liv. Det viktigste temaet hos Augustin er «De Civitate Dei» altso verket om den himmelske byen.

Civitate Dei er den himmelske byen, der det er rom for mangt og mye. Den himmelske byen er preget av rettferdighet, glede, håp og kjærlighet. Byen er så vakker som det overhode er mulig å tenke seg, og den er så god å bo i som det bare går an. Her er det rom for hele skaperverket og for alle Guds barn, mennesker av alle slag. Når jeg leser Augustins skildring av den himmelske byen, da må jeg tenke på både Jerusalem, Roma – og Levanger. Og jeg ser for meg Asbjørn spaserende rundt i gatene, i alle tre. Gjerne med flosshatt – den flosshatten som i dag ligger på kisten hans.

Idar Kjølsvik er fast spaltist i Innherred. Her finner du mer av og om han.

Kirkefader Augustin visste selvfølgelig at den himmelske byen aldri kunne realiseres fullt og helt på denne siden av døden. Til det er menneskenes egoisme for stor, det er for mye dårlig politikk, synd, urettferdighet og ugagn på jorda. Men likevel er og blir Civitate Dei alltid et mål, en helt reell visjon. Vi får som kristne ikke lov til å gi opp håpet og forsøket på å gjøre våre verdslige byer mest mulig lik den himmelske byen. Vi får ikke lov til å gi opp. Dette har vi i vesteuropeisk kultur da heller aldri glemt helt. Vi strever fortsatt på, gjør som Augustin sa, og gjør så godt vi kan for at byene og samfunnene våre skal bli så gode som mulig å bo i.

Da jeg hørte at Asbjørn var død, var dette det første jeg tenkte på. For han hadde det europiske dannelsesidealet i både kropp og sjel. Det var gjennom slike diskusjoner jeg selv ble kjent med ham, gjennom trangen og iveren etter å gjøre Europa, byen og samfunnet til et stadig bedre sted. At vårt felles Levanger skulle ligne mest mulig på Augustins visjon om den himmelske byen.

Så vet vi, at realiteten svært ofte ligger langt vekk fra visjonen. I Jerusalem er det en stadig konflikt mellom religionene og kulturene som gjør byen til et dårlig sted å bo. I Roma herjer viruset og stenger folk inne i små og dårlig utstyrte leiligheter. I Europa greier ikke landene å samarbeide godt nok om økonomi i krisetider. Og i småbyen vår kan det bli trangt på andre måter. Det kan bli trangt for både levesett og livsstil. I småbyen gjelder det å ikke stikke seg fram, men være mest mulig lik de andre. Det gjelder om man vil leve ut sin store kjærlighet, enten det nå er å elske den man selv vil, eller å feire 65 års bryllupsdag på størst mulig måte. Det gjelder når du liker en rød skinndress eller elsker å bære skotsk kilt eller gå med flosshatt. Folkesnakket bak din rygg, alt det som ikke sies, de som rygger unna. Slike ting er også realitet, selv i den vakreste av alle små byer på jord.

Og da må vi gå et steg videre, til Mesteren selv. Han som snakket om at i min Fars hus er det mange rom. Han inspirerte både Augustin og så mange flere. Vi har allerede lest fra Jesu avskjedstale her i kirken i dag. I Jesu tale til disiplene før han skulle dø sier Jesus at: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. […] Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» Jesus ville lage i stand mange og gode rom for oss i Guds rike. Ulike rom, med mer enn nok plass for alle, akkurat sånn som vi er, sånn som Gud skapte oss.


Både disiplene til Jesus, Augustin, Asbjørn og vi som er samlet i kirken i dag, vet at det ikke er godt å være til hvis det blir for trangt. Der hvor det er for trangt med små og få rom, der kveles alt liv. Trær som vokser for tett stjeler næring og lys fra hverandre. Mennesker som lever for tett gir ikke hverandre rom og frihet. Til og med i vårt elskede Levanger kan det bli for trangt.

Etter bisettesessermonien i kirken, kjørte bårebilen med gravfølget ned Sjøgata og fram til berlinerpoppelen i Sjøparken. Han fikk Asbjørn D.K. Eklo tatt et siste farvel med treet han hadde et sterkt forhold til. Idar Kjølsvik forrettet i bisettelsen og bruker sin tale der som utgangspunkt for dagens spalte. Foto: Roger Rein 

Da er det håp og trøst å høre dette evangeliet, at i min fars hus er det mange rom. Og jeg vil gjøre i stand gode rom der, til dere alle. Rom for å være akkurat sånn som vi er. Med og uten flosshatt. Og i vår kristne tro er håpet den røde tråden som går gjennom alt vi tror og sier. Håpet om at det skal bli bedre. Både i dette livet og i det neste. Håpet om at vi skal få utfolde oss og være dem vi var ment til å være. Håpet om at det skal bli bra. Det skal bli godt. Dette håpet er nerven i kristen tro, og det gjør at vi aldri gir opp. Heller ikke ved dødsleie og grav.


I min Fars hus er det mange rom. Dette ordet fra Jesus handler om romslighet. Og ikke bare på den andre siden, men også her og nå. Selv om Asbjørn ikke lenger er i blant oss nå, har vi som er igjen et himmelsk oppdrag om å gjøre det romsligere i byen vår. Mer rettferdig i samfunnet vårt. Og la kjærligheten få større plass mellom oss.


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og komme skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Idar Kjølsvik

Professor, Nord Universitetet