Plutselig var den her. Ikke som et snikende teppe, men et lett blaff, nesten umerkelig.

Før sommeren var det masse planer for den. Nå har den bare fløyet av gårde. Høsten står for tur.  Foto: Privat

Spaltister

Men like fullt plutselig. Høsten.

I år ble den servert som en vakker småfuglkonsert en morgen tidligere denne uka, da jeg gikk ut på trappa for å sjekke temperaturen for riktig bekledning. Hvor kommer dette høylytte kvitteret fra, tenkte jeg. Knutsen – min ivrige Jack Russell – bjeffet irritert og hadde for lengst skjønt at dette var lyden av noe han gjerne skulle ha jaga bort. Jaga ut av bevisstheten, kanskje. Litt lenger fram i tid. Så sommeren hadde fått lov til å være drømmen om en evig tilstand av sol og markvekster i full blomst litt til. Men realiteten innhentet meg som et hardt slag i magen.

Dette er lyden av høst. Av trost som samler seg til allmøte før de trekker sørover. Kanskje hadde de smitteverntiltak på agendaen. Kanskje diskuterte de overvintring i grønn sone. Ikke vet jeg. Men samla var de, før de lettet og fløy i flokk da jeg forstyrret dem ved å komme litt for nære. Hundrevis av vingeslag slo mot lufta og laga et sus fra en fjern fortid, som med ett har blitt nåtid. Trekkfuglene har nemlig skjønt det jeg hvert år prøver å utsette lengst mulig. Høsten kommer.

Karin Jegtvik er fast spaltist i Innherred. 

Jeg hadde nesten ikke lagt merke til det, men jeg har visstnok allerede konsumert to uker med ferie og har kun én igjen for i år. Jeg hadde som vanlig store planer for ferien, må vite. Så snart feriepengene var på konto, stakk jeg til Jysk og handla nye møbler til terrassen. Bord og stoler. Jeg så for meg hvitvin og reker med loff og majones under solen. At jeg satt og pilla reke for reke, mens jeg nippet til vinen og fniste og samtalte over et deilig rekesmørbrød inn i de små timer. Jeg kjøpte pledd også, som jeg og selskapet kunne tulle oss inn i når sola gikk ned rundt nabohuset. Og for estetikkens skyld; en kurv for å ha de i.

Karin Jegtvik, skribent og markedskontakt i Fides, er fast spaltist i lokalavisa. Her finner du flere av hennes tekster.

Men pleddene er ikke brukt. De ligger her og ser fine ut oppi kurva si ved siden av rosebusken og urteplantene, som jeg også investerte noen av feriepengene mine i. Urter til lange frokoster med omelett og deilig nybakt brød. Men urtene visna lenge før høna verpa, og rosebusken er bare busk og ingen roser. Gartneren som solgte den til meg sa det var lurt å klippe av de visne blomstene og at de - under forutsetning av god pleie, kjærleik og gjødsel – kom til å vokse ut igjen. Det gjorde de ikke. Uvisst av hvilken årsak. Om det var for lite vann eller for mye regn. Kanskje var det kjærligheten det skorta på, gjødsel fikk den i alle fall rikelig av. Vi var vel bare ganske enkelt ikke ment to be. Rosebusken og jeg.

De nye stolene ble prøvesittet dagen jeg monterte de og er etterpå kun brukt til skoknytesitteplass før løpeturer. Eller ... Løpeturer. Nå skrøner jeg. Jo, jeg hadde planer om å løpe. Ja, jeg investerte noe av feriepengene i nye joggesko også. De var så gode at de nesten løp av seg selv, sa jeg til mannen i butikken. Og han nikket samtykkende og smilte griskt, før han solgte de til meg. Sammen med et belte til å oppbevare mobilen i, samt en løpeshorts i det tighteste laget. Men det gjorde jo ingenting, for jeg skulle jo bli fit og stram og slank. Jeg skulle løpe fra alle de overflødige koronakiloene, så en litt for liten løpeshorts var min minste bekymring. Men løpeshortsen ligger ubrukt i skapet. Skapet som er altfor fullt av klær jeg egentlig skulle rydde bort og få orden i. For det skulle jeg også gjøre i sommer. Det var det jeg skulle bruke de dårlige dagene til. De dagene jeg ikke kunne sitte ute i de nye utemøblene å spise reker og drikke hvitvin og løse verdensproblemer under et pledd, mens solen både gikk ned og sto opp igjen. Det er bare det at det finnes så mange usette serier på Netflix, og uleste bøker. Som for øvrig fortsatt er uleste. Dessuten hadde jeg glemt de enorme hordene av mygg og knott som kommer fra ingensteds og finner veien inn til allesteds og tar for seg av hud og hår og blod, svette og tårer. Det hadde jeg ikke tenkt på, nei. Eller rettere sagt: Det hadde jeg glemt å tenke på da jeg la mine idylliske sommerplaner.

Jeg hadde også glemt å tenke på at jeg er ei skikkelig pyse når det gjelder å stikke til fjells for å sove i ei hengekøye under åpen himmel helt mutters alene.

- I kveld stikker jeg til fjells og sover ute, sa jeg til kollegene mine en vakker dag i juni.

- God tur, sa de.

Turen ble en suksess. For kleggen. Jeg sov ikke et minutt, men lå heller skrekkslagen hele natta og lytta etter bjørn og voldtektsmenn. Utpå morgenkvisten slumra jeg et par timer, før jeg velta meg ut av hengekøya og spiste et par knekkebrød med skinkeost på trass. Så tok jeg et deilig morgenbad. Eller ... Jeg tok jo aldri det badet, men siden jeg allerede hadde badedrakten på tok jeg en selfie til Snappchat og lata som jeg skulle bade. Det var før jeg kom på at jeg hadde glemt at jeg er altfor kjelen til den slags. Jeg kan vasse, men det er sjelden jeg utsetter meg selv for et bad i norske innsjøer. Men på snapp så det ikke så verst ut. Det får duge.

Nå har altså småfuglene varsla at sommeren er over og at det er på tide å sule opp og trekke sørover. Jeg har én uke igjen av ferien, og jeg har – som du skjønner – en del jeg må få gjort. Eventuelt kan jeg nøye meg med å oppsummere på følgende måte:

Alle disse dagene på sofaen med Wordfeud, Netflix og sjokkomelk som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve sommeren.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides



Lik Innherred debatt på Facebook