Spaltisten

Jeg hadde rota meg inn i noe fælt. Hadde kommet hjem fra jobbhelg uten bygave.

Spaltisten forteller om sin opplevelse av planleggingsdag. Foto: Privat. 

Spaltister

Jeg hadde rota meg inn i noe fælt. Hadde kommet hjem fra jobbhelg uten bygave og kom i fare for å mumle noe om at barna skulle få det seinere. Men barn har jo ikke tålmodighet med sånt, de vil ha det som utloves med en gang. Så da kjæresten min dro på jobb og jeg ble aleine med ungene ettersom det var planleggingsdag, så begynte de å henge over meg som en flokk med måser. ”Vi vil ha gaven nå”, ropte de. ”NÅ!”. Og jeg forsøkte å spille rollen som far med full kontroll og bladde demonstrativt rolig opp i avisen. Men da begynte jenta mi etter en stund med målløst mas forsiktig å rykke i avisa – først rolig, men så raskere – slik at det ble umulig for meg å lese videre.

Denne aksjonen fikk meg tenke på barna til fotografen Sally Mann, kanskje mest kjent for sine fantastiske portretter av sine barn. Bildene fremstiller dem så sublimt og engleaktig, at man straks glemmer at det er snakk om vanlige, trassige, masete barn.

Og mine barn kan da også være sublime og engleaktige – for all del! –, men for det meste er svært menneskelig, dvs. glade, grådige, selvopptatte, sjenerøse, intense, masete, glade.

Jeg hadde lest et sted at Manns barn, når de ble leie av å posere, begynte å bevege hodet rolig fram og tilbake, slik at det ble umulig for moren å stille fokus. Fryktelig irriterende! Men det slo meg som en effektiv motstandshandling, som et tydelig krav om at de ønsket å bli sett som seg selv: Vi er ikke modeller, vi er dine barn!

Handlingen sier kanskje også noe om hvordan en prisbelønt fotograf, hedret for sitt blikk, sine evne til å se verden, ikke alltid evnet å se sine næromgivelser.


Etter over ti år som forfatter slår det meg stadig oftere at kontrasten mellom det jeg gjør på jobben og alt det som livet ellers består i, er stor. Så å si kontrasten mellom å ta bildet, og å leve i bildet.

Et bemerkelsesverdig litterært uttrykk for nettopp avstanden mellom kunst og liv finner man i Karl Ove Knausgårds tekster. I det mektige seksbindsverket Min Kamp satte han seg fore å skrive livet sitt. Men mens han satt og beskrev sitt liv, fortsatte jo det ”vanlige” livet utenfor; kona blir sykere, unger blir født, litteraturhistorie skrives, unger vokser. Og når sistebind Min Kamp 6 var ferdig, der kjærligheten til kona når sitt høydepunkt litterært, så går det ikke lang tid før de skilles etterpå, i virkeligheten.

Jeg reiste meg til slutt og sa: «Greit, dere skal få en liten ting. Men bare en liten ting!» Det opprinnelige forslaget mitt, som var å dra på blåbærtur, ble dermed skrinlagt.


Så i stedet for å vandre innover i heiene, mot blåbærtuene, satte vi kursen mot nærmeste kjøpesenter.

I lekebutikken måtte jeg hele tiden mase (personen bak disken sukket frustrert og henledet oppmerksomheten mot en pumpeflakse antibac): ”ikke ta på”, ”bare se”, ”husk corona”, men det var jo helt umulig. Leker er designet for at suge til seg barnehender. Til slutt tok dattera mi også meg på fersken mens jeg sto og nappet i taggene på gummipinnsvin, og da mistet min autoritet noe av sin glans. Guttungen ville ha ting som begynte på 500 kroner, trikker, lastebiler, men måtte finne seg i å nedskalere. Dattera mi var mer edruelig og rota i billighyllene. De gikk til slutt med på å kjøpe hver sin tegnetavle til 59 kroner.


Like ved dette kjøpesenteret er det en lekeplass, så vi gikk dit. Det var ikke blåbærskogen, men det var fint allikevel. Utsikt mot et slottsbasseng, et gammelt gods. Andre barn i fri lek. Der fant vi oss en benk og drakk milkshake som jeg hadde lurt med, mens de tegna litt. Da følte jeg igjen at jeg befant meg inne i livet. Transaksjonen var gjennomført, lykkestoffer løst ut, og de satt konsentrert rundt den nye Tingen sin. Etter en stund forsvant de også opp i hvert sitt klatrestativ og jeg satt der og kunne nyte livet barnas heroiske kroppsarbeid, fryden oppe i trærne. ”Og se», ropte jeg, «et ekorn!”

Nå brydde jeg meg ikke om verdenspolitikk eller romanstrukturer, nå følte jeg meg bare levende og åpen.

Og jeg så jo at verden rundt oss ikke hadde planleggingsdag, så jeg kunne henlede oppmerksomheten mot den. Lastebiler som fraktet. Heisekranene som heiste. En gammel dame som hvilte på sittesetet på gåstolen sin. Deilig!

Og jeg tenkte tilbake på de månedene vi hadde vært gjennom – disse månedene med corona-hjemmekontor – og som jeg allerede hadde begynt å glemme. Dagene med intens leggingen av puslespill, alskens bakeprosjekter, hyttebygging og korte lufteturer ut i bakgården. Dager som lenge hadde føltes som unntak, før man etter hvert vennet seg det og til slutt hadde det helt fint. Mot slutten av lockdownen begynte jeg og kjæresten min å drømme om å flytte ut i naturen og begynne et nytt liv. Det var like før vi også kjøpte en naturtomt. Der skulle være høner på tunet!

Planleggingsdager oppleves ofte som uønskede når de nærmer seg, for det betyr at man havner bakpå på jobben og må ta ting igjen. Men, man havner jo frampå når det gjelder det å være pappa, og det er jo virkelig ikke uten betydning det heller.

Kanskje er planleggingsdagen nettopp dagen hvor man selv kan legge en ny plan for livet sitt? I hvert fall er det lett og tenke slike høytsvevende tanker når barna fremdeles er glade, når de bruker kroppene sine på naturlig vis og får hoie frydefullt under seinsommersola.

Men så går det jo over til slutt, og plutselig kommer de løpende mot meg, begge i et gråtende modus. Og nå det livet som seg selv som kommer løpende og støyende mot meg, med sitt kaos, sin uperfekthet og sitt trøbleri. Og slik glir barna mine inn i mitt fokus med hele seg, og minner meg på at tross alt så er det der jeg bor.


Lik Innherred debatt på Facebook