Spaltisten

Folk fortalte meg i klartekst at jeg var en kunnskapsløs idiot

Per Anders Folladal er fast spaltist i Innherred. 

Spaltister

Jeg innrømmer gjerne min drømmende naivitet da internettet rundt årtusenskiftet for alvor bredte seg ut i hver eneste krok av verden: Endelig skulle alle folkeslag få kunnskap og innsikt til å gjøre egne valg, endelig skulle vi få økt forståelse for hverandres kulturer og religioner, endelig skulle vi med likeverd og gjensidig respekt føre dype samtaler om kompliserte spørsmål om verden, lykke og menneskehetens framtid! Intet mindre, men det er lov å drømme. Slik har det ikke gått dessverre, snarere tvert imot – vi er på vei tilbake til den mørke middelalder, før opplysningstiden, der meninger vi ikke liker blir møtt med hån og fornektelse, og meningsbærere med annet syn blir møtt med kollektive hekseprosesser og digitale offentlige gapestokker.

Internett har ikke svart til forventningene. – Den kollektive grå massen på sosiale medier, som ligger der og lurer som gjedda i sivet, kaster seg fram og angriper i flokk, skriver Per Anders Folladal.  Foto: Illustrasjonsfoto: Thomas Bjørnflaten / NTB

Når begynte jeg å miste trua? Når gikk det opp for meg at tilgang på fakta og kunnskap ikke er det samme som visdom? Jeg er sannelig ikke sikker. Men mye av lufta i luftslottet forsvant underveis i folkeopprøret i 2011 som fikk det håpefulle navnet «Den arabiske våren». Dette var et opprør mot totalitære stater, med krav om mer demokrati – antakelig med inspirasjon fra vestlige demokratier slik de framstår på internett. Det endte i et blodbad som fortsatt pågår for fullt, blant annet i Syria. Despotene slo tilbake, rå makt trumfer kunnskap. Og opprørere og ulike fraksjoner brukte internett, ikke for å høste eller spre visdom, men som våpen til å organisere motstand og terror.

Les mer: Per Anders Folladal er fast spaltist i lokalavisa. Her finner du flere av hans innlegg.

Siden har det bare gått nedover, demokrati-indeksen peker ned for femtende året på råd. Verst er det å se utviklingen i «den internasjonale fanebæreren av demokrati og menneskerettigheter», USA. Måpende blir vi vitne til manipulering av valg, undergraving av rettssystemet, og ikke minst en kynisk bruk av sosiale medier for å etablere «fakta» og halshugge opponenter. Selv om fakta i de fleste spørsmål bare er et google-søk unna, lar folk flest seg heller styre av personer som dikterer hva som er sant og hva som er usant. Dominerende sosiale plattformer som Facebook og YouTube er med på å forsterke en stadig større grad av polarisering, hat og uvitenhet. De har bygd inn lukkede algoritmer som styrer hvilken informasjon som formidles til hvem. Dette gjøres selvsagt for å maksimere antall klikk, for klikk betyr penger i form av reklameinntekter. I praksis betyr dette at hvis du for eksempel er overbevist om at robotene går midt iblant oss som tilsynelatende ekte mennesker, eller at Hillary Clinton er leder for et hemmelig pedofilt nettverk, så blir du stort sett eksponert for innlegg fra folk som mener det samme som deg selv. Ingen motinnlegg, ingen meningsbrytning, lite fakta – kun et ekkokammer som bekrefter dine egne meninger og holdninger. Dette blir det lite fred og forståelse av!


Også her hjemme synes rommet for å ytre egne meninger å bli stadig trangere, hvert fall på et noenlunde saklig nivå. Kompliserte tema reduseres til tabloide og unyanserte spørsmål om rett og galt. Mange av våre politikere innretter seg etter dette, det er antakelig den eneste måten å oppnå medienes og vår oppmerksomhet på. Alt blir svart/hvitt der det ikke er rom for å gi motparten skryt en gang iblant for noen av sine argumenter, eller å i det hele tatt innrømme at tema som innvandring, miljø, genteknologi og lignende er kompliserte spørsmål som ikke har noen entydige svar eller løsninger. Du må mene det ene eller det andre – og enten blir du geniforklart, eller så blir du klassifisert som dustefjert og idiot. Tilhører du sistnevnte kategori får du gjennomgå. Den kollektive grå massen på sosiale medier, som ligger der og lurer som gjedda i sivet, kaster seg fram og angriper i flokk. Egentlig blir jeg imponert over folk som fortsatt gidder å engasjere seg konstruktivt, enten det er i politikk eller organisasjonsarbeid, omkostningene i form av anonym kjeft og offentlig hets begynner å bli store.


Fra stort til smått, men like grått: Jeg skriver stort sett om ting som ikke er egnet til å hisse seg opp over. Men noen ganger føler jeg meg kallet til å mene noe. Som da jeg for noen uker siden skrev at jeg synes det er både synd og skam at syke og eldre i dagens Norge sperres inne og gjemmes bort. Jeg fikk svært mange støtteerklæringer, men det var også mange innlegg i kommentarfeltene fra folk som i klartekst ville fortelle meg at jeg var en kunnskapsløs idiot. Til dere vil jeg si: Jeg sitter ikke på fasiten, jeg har ikke monopol på sannheten. Det jeg tar opp er en komplisert sak der det ikke finnes enkle svar eller løsninger. Men jeg forbeholder meg retten til å uttrykke min mening. Hvis du er uenig så må du gjerne uttrykke hva du mener om saken – konstruktiv offentlig debatt er det alt for lite av. Men du må angripe ballen, ikke mannen!


Apropos ball: Den første valgdebatten i USA gikk av stabelen denne uka. Ingen ball, kun taklinger i lyskehøyde. Hvis dette skal være forbildene for den oppvoksende slekt, så er det bare å belage seg på at den nye mørke middelalderen vil vare lenge.

Per Anders Folladal

Leder Verdal Teaterlag og Leder Proneo


Lik Innherred debatt på Facebook